Korona, vår tids spedalskhet?

Av

Mitt poeng er at vi er i en pandemi hvor synderen er viruset og ikke personen.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg sitter hjemme med to barn, ett som er i karantene etter utbrudd i skole. Dagene har vært lange, men også preget av noe lystbetont som uten erfaringen fra mars hadde vært vanskelig å finne ut av. Det er dette med lavere skuldre; farten senker seg; mindre stress; mer samvær. Det siste på godt og vondt fordi barna savner vennene sine, og jeg savner å drikke kaffe som ikke er kald.

Samtidig, kjenner jeg på en snikende frykt. Det at smitten nå er på alle kanter, og at det plutselig er så nærme. I butikkene holder jeg ekstra avstand, jeg spriter hendene oftere, og denne uken har jeg også brukt munnbind når jeg har handlet. Som alenemor tror jeg frykten forsterkes.

Jeg er født reisende, tater altså, og rasisme har alltid vært noe sårt og vondt. Jeg har venner og bekjente med ulike hudfarger og nasjonaliteter, og da jeg studerte journalistikk i England var min bestevenn muslim fra Jemen. Derfor føles det rart for meg at jeg nå plutselig kjenner det stikker litt i brystet når jeg kommer for nærme noen som er mørkhudet på grunn av dette utbruddet vi nå står i. Dette er ikke den personen jeg er, og ikke den personen jeg vil bli.

Det er hemmelighetshold fra alle kanter og taushetsplikt fra ende til annen. Ingen må få vite hvem som har korona. Naboer snakker over gjerder, med en meters avstand vel å merke, og det chattes mellom husfruer og hjemmekontor-mammaer og pappaer som desperat prøver å lære ungene pluss og minus og 3-gangen. Hvem kan det være? Hvem har vært hvor? Hadde vi besøk av dem de dagene? Hvem har vært borte fra skolen? Vi har blitt Sherlock Holmes og Nancy Drew, men uten å komme nærmere svaret, og alt vi får er mer frykt og irritasjon.

Tilbake i Bibelsk tid ble spedalske sett på som urene og utstøtt fra samfunnet, og i vår egen middelalder ble det utført dødsmesse for personen med påvist spedalskhet. Det burde nevnes at de også brukte rensing av blod, hvor uskyldig blod fra barn var best, samt en blanding av gran og kvae som skulle legges direkte på sårene ...

Det kan jo minne litt om tiden i dag. Her blir man også satt i isolasjon og karantene (og det er jo helt forståelig med tanke på hvor smittsomt dette er), det hviskes og tiskes og ropes ut om alle disse vidunderlige tingene man om atter men burde kanskje kunne ha gjort.
Som de snakket om «over the pond»: om å rense kroppen på innsiden, eller bombardere det med lys? Mhm, ja. Tidene har kanskje ikke forandret seg så mye, men forhåpentligvis er vi mer opplyst i dag enn før.

Mitt poeng er at vi er i en pandemi hvor synderen er viruset og ikke personen. Det er aggressivt og hopper fra en person til en annen uten å skille mellom religion eller hudfarge. Man kan ha vært super forsiktig og fulgt alle retningslinjer og fortsatt teste positivt. Eller, man kan ha vært på en religiøs sammenkomst fordi kjernen i alle minoriteter er å føle samhold, og at man ikke alltid er «annerledes». For noen mennesker er denne annerledesheten så påfallende og tung at man trosser frykten og advarsler fordi man ikke klarer én dag til uten andre likesinnede. Dette å bli «satt i bås» og fremmedgjort er en så tung opplevelse at jeg ikke unner noen å oppleve det. Men det er dette som skjer i dag i Fredrikstad og Sarpsborg. Muslimene fra Skjeberg, de som ikke hørte på kommunen. De som samlet seg og trosset alle. De som har spredt korona til skoler, barnehager og andre steder.

Ja, de burde kanskje ikke ha gjort det. Og ja, det er fryktelig uheldig at det måtte være muslimer som allerede er en minoritet i Norge som kjemper for innpass.

Jeg er pinsevenn i hjertet. Jeg er tater i blodet. Jeg er mamma i sjelen. Og jeg er også helt norsk.

På vegne av meg selv og alt jeg er: Du som er korona positiv – hold ut! Jeg ønsker deg god bedring, og mange gode dager fremover. Jeg skulle ønske jeg visste hvem du var så jeg kunne ringt deg og hørt om du hadde det ok, eller kanskje bare sitte stille å høre på mens du forteller om det som er tungt for deg. Jeg skulle ønske du kunne bli innlemmet i et samfunn som omfavner og tar vare på – som ikke ser hudfarge, nasjonalitet, eller korona positiv og negativ som noe å dømme en person for.

God bedring, det kommer bedre dager.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags