Gå til sidens hovedinnhold

Originalt eller «cover»? Ja takk begge deler

Artikkelen er over 4 år gammel

Hadde noen spurt meg for noen år siden om nyskrevet var edlere kunst enn ferdigskrevet, hadde jeg den gang svart et rungende ja! Men noe har endret seg, også i Fredrikstad, skriver Alexander Hermansen.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Originalt eller «cover»? Det har på nytt blusset opp en liten diskusjon om dette. 
Jeg synes på generelt grunnlag det har flere interessante sider, og det er dessuten flere av oss som har ben i to båter her. Vi som kanskje har gjort mest «cover», men som nå forsøker å gå egen vei - med noen tilbakefall i ny og ne.

Det vil alltid finnes forestillinger og konserter bestående enten av originalt materiale, eller lånt materiale vi kjenner fra før av - eller kombinasjon av disse. Bra er det, naturlig er det. Alle skal få.

Jeg kommer i denne kronikken til i stor grad å sidestille disse to, men hadde nok ropt et høyere varsko om det var tørke i det nyskrevne og mange fremførelser av det ferdigskrevne. For det er det nye som bringer oss fremover.

Om de aktører og produksjoner som presenterer nyskrevet burde få flere prikker på terningen for akkurat det, ønsker jeg ikke å mene noe om. Dette fordi jeg er høylydt motstander av hele terningen - ja, jeg er faktisk motstander av anmeldelser i lokalaviser i det hele tatt.

Jeg mener at en lokalavis ikke har ressurser til slikt, og at dessuten båndene er for tette i et lite miljø i en liten by. Det blir fort for subjektivt. Men nok om det, det er en annen debatt - kanskje den hadde blitt hetere enn denne?

Selv har jeg altså seilt to båter. En av dem heter Cornelis Vreeswijk, jeg har tolket hans viser i ca 20 år - og har forresten bare en gang blitt «beskyldt» for å fremføre et «cover-show». Det vanskelige med å fremføre Cornelis’ materiale som jo er allemannseie, er selvfølgelig at man måles mot originalen - som jo tross alt er originalen.

For de beste tekstene og de beste melodiene er faktisk ikke skrevet ennå, men mange av dem er det.

 

Det enkle med å fremføre Cornelis’ materiale er at det nettopp er allemannseie. 30 år etter at mannen forlot jorden kan «alle» nynne en håndfull viser - og varemerket Cornelis Vreeswijk er fortsatt sterkt og selger godt.

Mitt soloshow jeg reiser rundt med i disse dager, «I Samma Båt» med bare eget materiale, er kanskje rake motsetningen på alle måter. Men for meg er det verdt det, for meg er det det eneste riktige nå. Jeg har mer på hjertet enn 50 år gamle viser, rett og slett.

Men alle kan jo ikke komme med eget repertoar. Alle kan ikke skrive, alle bør vel ikke skrive - det er jo også avhengig av genre. En såkalt «musikalsanger» forventes vel ikke å spytte ut et par nye musikaler i året for at han/hun skal ha noe å synge på?

Hadde noen spurt meg for noen år siden om nyskrevet var edlere kunst enn ferdigskrevet, hadde jeg den gang svart et rungende ja! Men noe har endret seg, også i Fredrikstad.

Å skrive nytt, og attpåtil få folk til å kjøpe billett til det etterpå, har alltid vært et stort og risikabelt prosjekt. Men å fremføre kjent materiale var ikke i nærheten så vanskelig for en tid siden - det har endret seg.

For stort sett borte er vel de lite gjennomtenkte showene av mer eller mindre tvilsomt konsept, og erstattet er de av store og proffe produksjoner der mennesker har tenkt.

For å ta det originalskrevne først: Fredrikstad skal være så inderlig glade for at vi har Pål Nielsen og hans kumpaner, som i to generasjoner har forsynt oss med tekster vi ikke har hørt før og et rollegalleri vi i utgangspunktet ikke har møtt før - spesialskrevet for oss!

Det som er ekstra gledelig er at Pål og Co. i 2016 har vært de store vinnerne av billettsalg - dobbel bragd der, altså.
Nevnes må jo også byens mest kjente band og frontfigur, CC Cowboys og Magnus Grønneberg. Et ypperlig eksempel på hvor langt man kan nå med eget materiale. Man når kanskje lengst med det?

Så har vi de som fronter det ferdigskrevne. Ingen kan påstå at «My Motown» er lettvint vei til suksess, jeg tror ikke engang vi kan kalle det et «cover-show» lenger. Dette fordi at produksjonen er på et utrolig høyt nivå tvers i gjennom, musikken gjøres til «egen» - og ikke minst det faktum at herr vokalist Andersen er av nasjonalt format. Internasjonalt, mente jeg.

Han er soul, dette repertoaret er like mye hans som det tilhørte for eksempel Ray Charles i sin tid.

Og da blir disse showene straks noe annet enn de kunne vært. De er ikke blåkopier, de blir ikke kjedelige eller forutsigbare og det er på ingen måte en enkel vei til suksess. Ok, de har et fortrinn i at folk har hørt ting fra før, vi vet ting er bra - men der stopper det.

Hvis jeg fortsatt skal sammenligne, kan vi kanskje si noe sånn som at der ressursene til de som skriver eget legges ned tidlig i prosessen - tar de andre det igjen senere!? Muligens.

At de som skriver nytt skal ha fortrinn i en anmeldelse med et terningkast, mener jeg fortsatt ikke noe om.

Der jeg derimot mener de burde ha en fordel, er i forhåndsomtale av sine originale produksjoner. Jeg mener Fredriksstad Blad og alle andre medier som mener noe, som har innflytelse i lite eller stort område, burde kjenne sitt ansvar. Ansvar for at ting skal gå fremover, også kulturen.

Om unge mennesker banker på døren med egenskrevet materiale - gi dem automatisk dobbel spalteplass!

 

Jeg tenker særlig om unge mennesker banker på døren med egenskrevet materiale - gi dem automatisk dobbel spalteplass! Oppmuntre dem til å ta oss videre, og publikum bør følge etter.

For det er vanskelig å selge inn det ukjente, og der har publikum makta! Går vi på det nye, gir de nye sjanser med sitt nye materiale - da får du kanskje til og med sjansen til å være med på noe historisk. «Jeg var der den gang det startet», kan du si - «den gang han spilte den låta første gang - før noen andre hadde hørt den og før den ble kjent for alle».

For de beste tekstene og de beste melodiene er faktisk ikke skrevet ennå, men mange av dem er det.

Kommentarer til denne saken