Gå til sidens hovedinnhold

Hvor ble det av ælva? Den bør nå sikres for byens befolkning

Artikkelen er over 3 år gammel

– Er det ikke på tide at hele det kommunale apparatet setter seg i sving for å sikre elvebredden som rekreasjonskilde for byens befolkning? Hild Haaheim kommenterer kommuneplanens samfunnsdel som har høringsfrist 9. mars.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Fredrikstads innbyggere, kvinnen og mannen i gata, er invitert til å komme med innspill til den nye kommuneplanen: Fredrikstad mot 2030. En ettermiddag tok jeg min rolle som fredrikstadinnbygger på alvor og gikk til Blå Grotte, der kommuneansatte gjorde sitt ytterste for å skape interesse og engasjement for «Kommuneplanens samfunnsdel.» Ære være.

Mål og tiltak i en kommuneplan må, nødvendigvis (?), formuleres i nokså generelle vendinger. Sånn er også denne planen. Byen skal bli mer klimavennlig og mer attraktiv for næringslivet. Byens innbyggere skal oppleve trygghet, mestre hverdagen, få god helse og mere til. Kort sagt; alt skal bli bedre for alle. Samtidig som alle skal få det bedre, skal vi bli «en liten verdensby». Hva det skal bety, er skissert innledningsvis. Ett av punktene der er at vi skal ta vare på «naturperlene våre slik at innbyggerne kan nyte stillheten enten i skogen eller ved vannet rett ved der de bor». Vel og bra, men hvor har det blitt av elva? Elva.

Ælvebyen

Fredrikstad er ikke bare en by ved Glommas utløp. Fredrikstad er ælvebyen. Vår selvforståelse, tilhørighet, identitet og historie er knyttet til elva. Den spiller en rolle i det daglige livet og i vår bevissthet. Den er ferdselsåre og rekreasjonskilde. Hvordan kan det da ha seg at elva nesten ikke er synlig i kommuneplanens samfunnsdel?

De siste årene har elvebredden blitt privatisert, og elva er i ferd med å bli lukket igjen av stadig høyere boligkomplekser.

 

Man skal riktig nok «sikre bynært friluftsliv og sammenhengende ferdselsmulighet langs elv og kyst» (jeg leser Glommastien og Kyststien) og «opprettholde grønne korridorer fra elva til marka» – men dette mener jeg er utilstrekkelig for Ælvebyen Fredrikstad. Skal vi også bli en liten verdensby, må vi bygge opp under det som betyr noe for vår identitet og det som er spesielt for byen.

De siste årene har elvebredden blitt privatisert, og elva er i ferd med å bli lukket igjen av stadig høyere boligkomplekser. Mange som før kunne se vannspeilet, kan ikke det lenger. Er det ikke på tide at vi nå får mål, tiltak og vedtak, ja, at hele det kommunale apparatet setter seg i sving for å sikre elvebredden som rekreasjonskilde for byens befolkning?

Og som et skritt i den retningen; tydeliggjøre dette i kommuneplanens samfunnsdel og i arealstrategien. «Grønne korridorer» og «sammenhengende ferdselsmulighet langs elv og kyst» er generelle formuleringer som åpner for flere tolkninger. Hva med et 50-metersbelte langs elvebredden? Å ha noen få meter gangareal mellom elv og boligblokker, er ikke å sikre elvebredden for befolkningen.

Fortetting med kvalitet

Store boligområder defineres nå som områder med «fortettingspotensial» (jf. kart s. 17). Vil det bety at vi vil få mer av det vi har sett, for eksempel i Fagerliveien: utbyggere som banker på dørene til villaeiere og tilbyr seg å kjøpe hus og hage for så å rive og reise boligkomplekser? Og hva vil fortetting bety for det lille som er igjen av hundremeterskog, snarveier og mellomrom? Hva vil det ha å si for det som gir et boligområde særpreg og variasjon?

Jo, det står at man vil «sikre fortetting med kvalitet» (s. 10), og det er bra. Men finnes det standarder for «fortetting med kvalitet»? Hvor høye husene kan være, hvor store boligkomplekser som skal tillates, hvor mange boenheter som kan samles på ett sted, hvor store grøntarealene skal være og hvordan det skal legges til rette for gode lekemiljøer. Det må vel ha med kvalitet å gjøre. Eller – ja, hva betyr det – egentlig?

I planen står det også at man skal legge vekt på «god arkitektur». Ingen er uenig i det, men igjen – hva er det? Og er det sånn at vi ikke lenger tør å bruke begrepet «stedstilpasset arkitektur» av redsel for å virke bakstreversk og gammeldags? Det er nok å nevne Bjarne Melgaards planlagte mausoleum på fredede Ekely som eksempel på lovprist (blant annet av byantikvaren i Oslo) arkitektur (Snøhetta) som bryter fundamentalt med omgivelsene. Hva vi skal regne som god og stedstilpasset arkitektur i Fredrikstad, trenger vi innspill og debatt om.

Gode ønsker og intensjoner

Planen har tolv målsettinger («Slik vil vi ha det») og femtito tiltak («Slik gjør vi det»), som alle fremstår som aktverdige og like viktige. Spørsmålet er hvor mange motsetninger og interessekonflikter som ligger innbakt i de gode ønsker og intensjoner, og ikke minst hva som vil få prioritet i arealplan og i praksis. Det gjenstår å se.

Les også

Ny kommunedelplan: Tør vi ta de store grepene og binde sammen elven, sjøen og marka?

 

Kommentarer til denne saken