Østfold taper dobbelt. Vi trenger et initiativ på tvers av partigrensene

Østfold taper på «fattigdomsstatistikkene»: Kari Agathe Lorentzen i Frelsesarmeen på Torp deler ut mat til fattige.
Arve Negaard etterlyser i kronikken en nasjonal Østfold-satsing.

Østfold taper på «fattigdomsstatistikkene»: Kari Agathe Lorentzen i Frelsesarmeen på Torp deler ut mat til fattige. Arve Negaard etterlyser i kronikken en nasjonal Østfold-satsing. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Østfold har lav sysselsetting, skatteinntekter og utdanningsnivå og taper likevel på overføringer fra staten. – Hva vil kandidatene ved stortingsvalget gjøre for å løfte Østfold? spør høyskolelektor Arve Negaard.

DEL

Kronikk 

Utjevning av sosiale forskjeller er et sentralt tema i årets valgkamp. Situasjonen i Østfold burde stått sentralt i denne debatten. Østfold skiller seg ut med lav sysselsetting, lavt inntektsnivå, lave skatteinntekter, lavt utdanningsnivå, og stort frafall i videregående skole. Det er en sammenheng mellom disse forholdene, og det økonomiske handlingsrommet til kommunene og fylkeskommunen.

Østfold er den tapende parten når staten fordeler sine milliarder gjennom inntektssystemet til kommuner og fylkeskommuner. Kommunene i Østfold og Østfold fylkeskommune har noen av de største sosiale utfordringene i landet, men får samtidig i gjennomsnitt bevilget mindre enn landsgjennomsnittet per innbygger til å løse oppgavene. Det bidrar til at problemene biter seg fast og blir vanskeligere å løse.

Det har ikke alltid vært slik. I tiårene etter andre verdenskrig blomstret næringslivet i Østfold. Det var en kreativitet og en vekst som bidro til store overskudd, som staten kunne bruke til å bygge velferdssamfunnet i hele landet. Distriktspolitikken sikret gode levekår også i de delene som lå langt fra senteret i Oslo, som var bratt, værhardt og tynt befolket. Østfold hadde ingen av disse utfordringene. Fylket ligger sentralt, nær Oslo, det er flatt, fruktbart og tett befolket.

I dag er situasjonen en annen. Østfolds suksess med en stor industrisektor, ble et problem da globaliseringen tvang bedrifter som ville overleve til å flytte produksjonen ut av landet. Mens antall registrerte arbeidsledige har variert med kortere svingninger, førte en mer langsiktig trend deler av de arbeidsledige ut av arbeidsstyrken og inn i roller som uføre, førtidspensjonerte og hjemmeværende.

Når antall arbeidsledige går ned, kan det både komme av at flere har blitt sysselsatt, og at flere er skjøvet ut av arbeidsstyrken for godt. Skal en forstå disse problemene og gjøre noe med dem, er det ikke nok å se på andelen arbeidsledige, en må også se på andelen sysselsatte.

Da oljeprisen falt, oljenæringen kom i krise, arbeidsledigheten økte og sysselsettingen sank, sa politikerne fra Vestlandet samstemt ifra. I 2016-budsjettet satte regjeringen inn flere milliarder for å stoppe og snu den negative utviklingen på arbeidsmarkedet. Det skal den ha ros for. Fallet i sysselsettingen ble bremset, og i år har den steget litt igjen. I Rogaland ligger den nå på 68 prosent av antall innbyggere mellom 15 og 74 år, litt høyere enn landsgjennomsnittet. Det nytter å sette inn tiltak.

Jeg savner et samlet, samordnet initiativ, på tvers av partigrensene, både fra kommune-, fylkes- og rikspolitikere som krever en slik justering, og en nasjonal Østfold-satsing.

I Østfold er bildet et annet. Sysselsettingen har ikke den samme positive utviklingen som i resten av landet. De siste årene har den sunket jevnt, og i år ligger den på 60 prosent. Østfold har den laveste sysselsettingen i hele landet. I nabofylket Akershus ligger den på 70 prosent.

Sosiale ulikheter er et komplekst problem, som det ikke finnes noen enkel og kjapp løsning på. Det krever en systematisk og samordnet innsats fra hele offentlig sektor, i samarbeid med innbyggerne, private bedrifter, frivillige og ideelle organisasjoner, slik det er gjort i Groruddal-satsingen i Oslo. Det krever en samordnet innsats på flere områder, som levekår, utjevning og integrering, sysselsetting og arbeidsmiljø, bolig- og stedsutvikling, oppvekst og utdanning.

Oslo er en av landets rikeste kommuner og fylkeskommuner. Den har et økonomisk handlingsrom til å kunne bidra i Groruddal-satsingen. Skal noe lignende kunne skje i Østfold, må inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner justeres, slik at det fanger opp at kommuner og fylkeskommuner med en stor andel innbyggere med lav utdanning og lav inntekt, i gjennomsnitt har et større behov for å forsterke ressursinnsatsen i alle velferdstjenestene som inngår i inntektssystemet, også de universelle tjenestene som barnehage, grunnskole, videregående skole og kommunehelsetjeneste. Det skjer ikke i dag, til tross for at både tjenesteforskningen og folkehelseforskningen i årevis har pekt på dette behovet.

Politikere fra kommunene og fylkeskommunen i Østfold har reist debatten på den nasjonale politiske arenaen om behovet for å justere inntektssystemet. Men jeg savner et samlet, samordnet initiativ, på tvers av partigrensene, både fra kommune-, fylkes- og rikspolitikere som krever en slik justering, og en nasjonal Østfold-satsing, etter mønster av Groruddal-satsingen. Fra flere av kandidatene til årets stortingsvalg er det forbausende stille. Hva vil dere gjøre for å løfte Østfold?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags