Spørsmålet er ikke lenger hvordan naturen kan bidra til vår velstand, men hvordan vi kan endre vår måte å leve slik at naturen kan gi oss levelige forhold

Havet stiger. Regnet blir voldsommere. Varmen mer intens. De fleste av oss innser at klimakrisen er skapt av mennesker, skriver kronikkforfatteren. Her fra ekstremregnet som kom natt til søndag 1. september.

Havet stiger. Regnet blir voldsommere. Varmen mer intens. De fleste av oss innser at klimakrisen er skapt av mennesker, skriver kronikkforfatteren. Her fra ekstremregnet som kom natt til søndag 1. september. Foto:

Av

Der de tradisjonelle partiene ser økonomisk vekst og forbruk som den ypperste verdi, anser det nye, grønne paradigmet kun én rettesnor som alt annet vurderes opp mot: Bærekraft, skriver Guro Havrevold.

DEL

Leserbrev
Før måtte vi tilpasse oss naturen for å overleve. I dag vet vi at selve naturen forandrer seg på grunn av oss. Havet stiger. Regnet blir voldsommere. Varmen mer intens. De fleste av oss innser at klimakrisen er skapt av mennesker.

En nylig publisert undersøkelse fra FN viser like fullt at nordmenn, sammen med amerikanere og andre ekstremt oljeavhengige nasjoner er blant dem som tviler mest på at klimaendringene er menneskeskapte. Det er kanskje ikke overraskende, med tanke på hvor avgjørende oljen er for norsk økonomi. Mer overraskende er at mange, på tross av vårt høye utdanningsnivå, velger å avvise entydige vitenskapelige observasjoner. Som om klimaendringene skulle være en personlig overbevisning på linje med religion.

Jeg tror det er mulig å betrakte konflikten i lys av vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhns begrep om paradigme. I paradigmeteori snakker man om at to verdensbilder ikke kan sammenlignes fordi de betrakter omverdenen med helt ulike blikk. Han peker på at når erfaringene over tid ikke stemmer med forklaringsmodellene, vil det oppstå en krise. Jeg tror vi befinner oss i en slik situasjon nå.
Overgangen fra det ene verdisettet til det andre er dramatisk, ja som en revolusjon. Kuhn beskriver hvordan tilhengere av det gamle verdensbildet vil ty til ulike midler for å avvise det nye, ved å finne forklaringer og teknologiske tilpasninger som gjør det mulig å fastholde det gamle bildet, som «ren» gassproduksjon eller «grønn vekst».

Når miljøbevegelsen møter så stor motstand, skyldes det neppe at folk ikke vil forstå sin samtid. Men jeg tror mange av oss fremdeles er så inngrodd i de vante tankebanene at vi vegrer oss mot å ta nye valg og erkjenne at verdiene og virkeligheten vi trodde vi kjente ikke lenger fungerer som rettesnor. 

På det sosiale plan kan konflikten mellom det gamle og nye vise seg ved hersketeknikker som utestengning, latterliggjøring og infantilisering. Kritikken mot Greta Thunberg og Lan Marie Berg er gode eksempler så i måte. Eller Aps angrep på Espen Barth Eides forsøk på å vri partiet i en reell grønn retning.

Å insistere på at oppvarmingen, issmeltingen og artsdøden kun er resultat av naturlige variasjoner, er like overbevisende som å henge fast i et geosentrisk verdensbilde. Men selv for oss som tar klimakrisen på dypeste alvor, er det problematisk å endre vaner. Det er ingen tvil om at vi må begrense animalsk føde, bruke langt mindre fossil energi og forbruke mindre i sin alminnelighet. Poenget er ikke å føle skam, men å erkjenne at handlingene våre får direkte konsekvenser for klodens evne til å takle oss. Er ikke samvittigheten nettopp vårt moralske kompass som pirker når vi oppfører oss uetisk? Når miljøbevegelsen møter så stor motstand, skyldes det neppe at folk ikke vil forstå sin samtid. Men jeg tror mange av oss fremdeles er så inngrodd i de vante tankebanene at vi vegrer oss mot å ta nye valg og erkjenne at verdiene og virkeligheten vi trodde vi kjente ikke lenger fungerer som rettesnor.

Politiske ideologier har sjelden trengt å bry seg om vern av naturen. Når man har villet beskytte naturområder, har argumentasjonen oftest dreid seg om betydningen for menneskene, som rekreasjon, dens skjønnhet, eller faren for at enkelte arter ville kunne dø ut. Men naturen som helhet har sjelden blitt tema for politiske beslutninger. Rammen for våre verdier har vært en uforanderlig natur. Innenfor det gamle verdensbildet, der naturen var gjenkjennelig og klar til å utnyttes, ga de tradisjonelle ideologiene relevante svar på utfordringene i samfunnet, med materiell velstand, likeverd og demokratiske rettigheter. Det er nettopp i utnyttelsen og bearbeidingen av våre naturomgivelser at de politiske ideologiene har vokst frem, men håp om bedre samfunn for menneskene. Mange av oss stiller spørsmål og krever svar som de gamle partiene ikke kan svare tilstrekkelig på uten å ty til en usvikelig tro på de gamle verdiene, som økonomisk vekst og troen på at teknologien fikser alt.

Når fagforeningene sloss for høyere lønn, og politikere jubler over økt forbruk, henger de igjen i et verdensbilde som ikke lenger er forenlig med naturen slik den er blitt. De tradisjonelle partiene forsøker forgjeves å tilpasse seg til den nye virkeligheten, men de knirker i sammenføyningene fordi de ikke erkjenner at virkeligheten de skal forstå og styre ikke lenger lar seg innordne de gamle ideologiene.

Spørsmålet er ikke lenger hvordan naturen kan bidra til vår velstand, men hvordan vi kan endre vår måte å leve slik at naturen kan gi oss levelige forhold. Det innebærer at alle handlinger, alle vurderinger og personlige valg og valg på systemnivå må vurderes ut fra nye premisser. Der de tradisjonelle partiene ser økonomisk vekst og forbruk som den ypperste verdi, anser det nye, grønne paradigmet kun én rettesnor som alt annet vurderes opp mot: Bærekraft.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags