Drøv og tøv i klimadebatten

– Rene utmarksområder og store deler av innmarka vår er det umulig å høste menneskemat fra, uten å gå veien om drøvtyggermager, skriver Hans H. Utgård. 

– Rene utmarksområder og store deler av innmarka vår er det umulig å høste menneskemat fra, uten å gå veien om drøvtyggermager, skriver Hans H. Utgård.  Foto:

Av

Bonde Hans H. Utgård om at drøvtyggere fremstilles som klimatrussel: – Nå pågår et svarteper-spill hvor elitene kynisk skyver krisetiltak til alle andre enn seg selv.

DEL

Leserbrev

Det diskuteres livlig om hvilke dyreslag; drøvtyggere eller gris/fjærfe som utgjør den største trusselen mot klimaet. Drøvtyggere fremstilles også som den største trusselen i en fremtidig verden med økende befolkning.

Vi mennesker mangler evnen til å fordøye plantenes cellulose. Drøvtyggerne kan nettopp det. Vår arts utvikling er basert på å utnytte drøvtyggere som mat; som jaktbytte og husdyr. Med jordbruket kunne vi også utvikle plantearter som gir oss mer mat og utnyttbar energi. Et viktig ledd i dette er bruken av husdyras møkk til gjødsel.

Da jeg vokste opp, var fråtsing et skjellsord; knyttet til moralsk forfall hos en usympatisk elite. Vår hverdag var nøktern, men tilstrekkelig. Det var grunnleggende at alle ressurser ble maksimalt utnyttet. Alt som kunne brukes som menneskemat, ble spist. Det som mennesker ikke kunne spise, ble gitt til dyra. Det som dyra ikke kunne spise, ble brukt til gjødsel eller brensel.

Hvis det er mengden «bullshit» (sic!), og ikke kunnskap, som også her vil bli avgjørende, er det grunn til å se mørkt på fremtiden for norsk landbruk.

I krisetider med sult har folk alltid forsøkt å leve etter dette. Vårt problem i dag er at vi må prøve å styre hele verdensøkonomien i retning av slike prinsipper; på tvers av alle verdens eliter og den makt de utøver. Det er svært naivt å tro at det blir enkelt.

Nå pågår et svarteper-spill hvor elitene kynisk skyver krisetiltak til alle andre enn seg selv.

Da oppstår absurde situasjoner hvor fokus er på hvor mange mikrogram klimagasser pr. kvadratmeter jord som slippes ut i atmosfæren; avhengig av jordart, klima, nedbør, drenering, jordpakking, gjødsling, mikroliv, plantedekke, produksjonsmetoder; etc. – en uendelighet av variasjoner og forbehold, som uansett vil gi svært varierende svar. Det hele blir et spørsmål om valg av parametere og metode.

Samtidig pågår debatten om hvilke husdyr som bidrar mest og minst i klimaregnskapet. Det blir forsøkt å generalisere ut ifra valgt ståsted. Men ikke to gårdsbruk er like. Svaret på alle problemstillinger er, selvfølgelig, at alt avhenger av forholdene! Ressursgrunnlag og driftsforhold er forskjellig; ikke bare fra land til land, men også fra gård til gård.

Rene utmarksområder og store deler av innmarka vår er det umulig å høste menneskemat fra, uten å gå veien om drøvtyggermager. Det er rett og slett fornuftig ressursbruk og det har vi visst i tusen år.

Vi vet at det er fullt mulig å ha en vesentlig større produksjon av ammekyr og sau uten bruk av kraftfôr, ved å utnytte utmarksbeiter og brakklagt eller «marginal» innmark i enorme områder i Norge. Så lenge vi skal produsere animalsk protein og fett til mat, vil noe CO₂ «unnslippe» til atmosfæren, men allerede nå kan det vises til at produksjon av mat kan skje med netto CO₂-fangst. Beitebruk som øker karboninnholdet i jord og skogsmark er vanlig i Norge.

Den mengde CO₂ og metan som dannes som følge av drøvtyggernes fordøyelse, inngår i det årlige CO₂-kretsløpet i naturen. Dyra høster CO₂ via fotosyntesen og avgir CO₂ tilbake til fotosyntesen. Økningen av atmosfærisk CO₂ skyldes hovedsakelig vår bruk av fossilt karbon (olje og gass).

Så enkelt er det, og så vanskelig, fordi det krever solide kunnskaper og innsikt for å vurdere hva som er riktig. Fragmentert kunnskap er ofte farligere enn ingen kunnskap.

Fagpersoner forsøker å rydde opp i begreper og påstander, mens politikere og profesjonelle fanebærere valser rundt i håp om å score poeng i det pågående svarteper-spillet om klimatiltak som skal gjennomføres. Hvis det er mengden «bullshit» (sic!), og ikke kunnskap, som også her vil bli avgjørende, er det grunn til å se mørkt på fremtiden for norsk landbruk.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags