Hvor er de blitt av da, mine syltelabbær, min førjulskos?

Heidi Anita Uryn fikk tak i syltelabbene sine, men foredlingen var langt fra slik hun forventet.

Heidi Anita Uryn fikk tak i syltelabbene sine, men foredlingen var langt fra slik hun forventet. Foto:

Av

Syltelabber er en kjær førjulstradisjon for Heidi Anita Uryn. Men hun ble mektig skuffet over årets utgave.

DEL

Leserbrev

Svippa innom Rema 1000, tenkte å ta min tradisjonelle førjulskos, bittelittegranne tidligere enn vanlig denne gangen. Spør du mæ hvorfor?

Jo, det ska jæ jaggu te mæ svare dæ på! Forrige år ble det nemlig ikke noe av! Jæ kom som vanlig etter 13. desember (i mange hærrens år har jæ hatt denne tradisjonen, helt siden jæ var ei lita jente og fattern kom med ferske læbbær), men fant ikke engang en smule igjen av denne lekkerbisken i disken – ikke engang duften av hærligheten satt igjen. For en gedigen skuffelse det var, ja for en nedtur, for mæ som hadde gleda mæ til syltelabbær og et glass øl.

Ølet ble liksom litt tæmt, smakte ente det samma med medisterkaka da – som ble min reserve. Jeg så liksom dissa hærlige syltelæbbæne på tallærken, gebisset i kjeften fløt av vann. Ja, til og med så syns jæ det lukta læbbær også. Jæ setter nå kniv og gaffel i medistern, putter det i munn – da forsvant alt av synsforvirring og jeg kom tilbake te moder jord.

I alle år har jæ kjøpt læbbæne fra Gilde, og har vært veldig fornøyd.

Denne jula ble aldri den samma for mæ. Det var noe som manglæ, kan du si. Derfor ble det nå sånn at turen te Rema 1000 kom så tidlig detta året.

Å, gjett om jæ gleda mæ te detta. Jæ bar disse fantastiske lekkerbiskenene hjem som om det skulle være gull og den største skatten på jord. Kvelden kom nesten ikke fort nok denne gangen. Forskjellen denne gangen, var at Gilde hadde pakket inn en og en i vakumposer bestående av fire tilsammens. Kjekt tenkte jeg – i alle år har dem ligget løse i en stor forpakning.

Det kalde ølet er fylt opp i glasset, jeg klipper opp to stk fra denne vakumpakningen. Da veltær det ut to små gelekladdær, ja, det er det jæ vil kalle det! Hvor i helsike var syltelæbbæne mine? Hva har Gilde gjort nå a? Jeg tenkte som så at jeg får smake på det greiene som nå lå og skalv på tallærken min. Det var et tykt lag av gelé rundt hele syltelæbben. Jæ så rett og slett ikke hva jæ skulle døtte i stryta på grunn av all den geleen!

I alle år har jæ kjøpt læbbæne fra Gilde, og har vært veldig fornøyd.

Men hvorfor gjør døm slik da? Hvorfor ødelegge læbbæne med denne ekle geleen, som ikke har noe å gjøre på dette produktet. Når jæ fikk skrapt og noen ganger også skjært vekk svineriet, så kom det fram to usle fattigslige små syltelæbbær på tallærken min. Dette er rett og slett lureri fra Gildes side. Produktet fremstår ikke som syltelæbbær, men som en geleklædd med noe inni, nesten som et Kinderegg, der man ikke vet hva som skjuler sæ på innsida. Bare at i et Kinderegg er det en positiv ting inni. I tillegg så er ikke disse hærlige syltelæbbæne et billig produkt lenger. Jæ betaler ente for all den geleen, det er jo svinamædø læbben jæ ska eta.

Sorry, Mack – men disse gikk rett i søpla, et produkt som ente er brukanes te noen ting. Nei du Gilde. Dere ødela et produkt med å gjøre det slikt.

Å jul med din glede, med eller uten førjulskos, men ølet smakte da.

Heidi Anita Uryn

Borgenhaugen

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags