Skolen må ikke være redd for religiøst mangfold

Skal kirkeklokkene få kalle til skolegudstjeneste?: Madeléne Leidland kaller spørsmålet rosinen i pølsa i debatten om religionensplass i skolen. Undervisningsbildet er fra Ambjørnrød skole og viser lærer Fredrik Ranum foran klassen. Arkivfoto: Colourbox/Erik Hagen

Skal kirkeklokkene få kalle til skolegudstjeneste?: Madeléne Leidland kaller spørsmålet rosinen i pølsa i debatten om religionensplass i skolen. Undervisningsbildet er fra Ambjørnrød skole og viser lærer Fredrik Ranum foran klassen. Arkivfoto: Colourbox/Erik Hagen

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Skolegudstjenester er selve rosinen i pølsa i den faste førjulsdebatten om julas og religionens plass i skolen, skriver Madeléne Leidland.

DEL

Kronikk 

Vi er på den tiden av året igjen, julestria. En tid på året som er like hektisk som den er koselig. Det er også den tiden av året som kanskje er den mest utfordrende i skolen med tanke på det religiøse mangfoldet vi har i elevmassen. Det er tid for

Førjulstanker 2015

«Førjulstanker» er en serie kronikker som tar opp både aktuelle samfunnstema og åndelige verdier.

juletregang, julesanger og skolegudstjenester. Og det blir baluba. Hvert år. Også i 2015.

Uansett hvor mye vi sier at religion og livssyn er blitt en privatsak, så er det fortsatt en stor del av samfunnet. Skolen er ikke ekskludert fra samfunnet og religion finnes dermed også i skolen. Dette mangfoldet er noe av det fineste jeg vet i skolen. Så mange ulike mennesker med ulik bagasje. Dette mangfoldet er noe vi må ta godt vare på og ha respekt for, selv med de utfordringene det fører med seg.

Det er heller ikke farlig med en julesang eller tre i skoletiden.

I juletiden, som tradisjonelt sett er en kristen høytid, byr dette religiøse mangfoldet i skolen på noen flere utfordringer enn ellers i skoleåret. Det gjenspeiles i skoledebatten. De siste ukene har det, både lokalt og nasjonalt, blitt debattert hvorvidt man skal ha juletregang i skoletiden og om man skal øve på julesanger til skolegudstjenester. Og vi må ikke glemme rosinen i pølsa: Skal det eller skal det ikke være gudstjenester i regi av skolen?

Mye av det vi har sett, særlig i den nasjonale debatten, handler om at skolene viser tendenser til å ha blitt redde for å gjøre noe feil knyttet til møtet med religion. De strever hardt etter å være så nøytrale som mulig. Skolene er rett og slett blitt redde for å tråkke i salaten. Det er ikke helt uforståelig. Jeg var tidligere ganske redd selv.

Jeg skal bli lærer i religion, og jeg husker mitt første møte med fritaksparagrafen (§2-3a) i Opplæringsloven. Jeg ble livredd for å gjøre noe som ikke var greit. Det står blant annet at man har rett på fritak hvis man opplever aktiviteter i undervisningen som «utøving av ein annan religion eller tilslutning til eit anna livssyn, eller som dei på same grunnlag opplever som støytande eller krenkjande.»

Jeg husker jeg tenkte at alt kan jo oppleves som krenkende for en eller annen elev, og religion i skolen ble derfor veldig vanskelig. Både som fag, men også som andre aktiviteter. I ettertid har jeg skjønt at religion i skolen ikke er skummelt, men fantastisk spennende. Og ikke minst noe vi ikke skal være redde for, men vise respekt for. Det fortjener det; at vi ser mulighetene samtidig som vi respekterer mennesket bak.

Det må skolene også tørre å innse, både når det gjelder julesang og skolegudstjenester. Jeg vil si at skolegudstjenester er et fint tilbud. Skolen skal som institusjon formidle kultur og tradisjon til elevene sine. Skolegudstjenester er et kroneksempel på dette i praksis.

Det er verdt å merke seg at det ikke er noen tvang. Utdanningsdirektoratet anbefaler til og med aktiv påmelding til skolegudstjenestene. Elever som ønsker fritak kan få det. De som får fritak, skal få et likeverdig tilbud. Her er det dessverre et forbedringspotensial. Men selv om det er et forbedringspotensial på det alternative tilbudet, så skal man ikke være redd får å arrangere en skolegudstjeneste i julen.

Det er heller ikke farlig med en julesang eller tre i skoletiden. Som Trond Giske sa i Vårt Land 10. desember, det er neppe noen som blir indoktrinert av å synge julesanger i skoletiden. Skolene må heller se på det som at elevene får et innblikk i en norsk, kulturell høytid.

Elever som opplever skolegudstjeneste og julesanger som utøvelse av en annen religion, eller om de av samme grunnlag mener det kan være støtende eller krenkende, har selvfølgelig rett på fritak fra dette. Men å kreve aktiv påmelding til å synge julesanger i skoletiden er bare enda et eksempel i en rekke av eksempler som viser at skolene er redde.

Jeg tror nøkkelen til denne religionsfloken i skolen handler om åpenhet, og ikke nødvendigvis nøytralitet i alle ledd. Eller, ett ledd skal være nøytralt og det er KRLE-faget. Men ellers er et nøytralitetsjag usunt. Elevene kommer med sin trosbakgrunn, og skolen bør anerkjenne dette.

Bare slipp foreldrene inn i planene for hva som skal skje i skoletiden, så kan de selv be om fritak for sine barn der de mener det er passende. Bruk mulighetene som ligger i mangfoldet. Religion i skolen, også i juletiden, kan være både riktig så fint og spennende. 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags