Noen gruer seg til jul, jeg gruer meg til nyttårsaften.

Av
DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

AproposJeg har gruet meg til nyttårsaften i mange år nå. Jeg gruer meg til forventningene som går hånd i hånd med denne dagen, til de fine kjolene, høye hælene og falske vippene.

Jeg har de siste årene fått et anstrengt forhold til denne dagen, den siste blanke siden i boka som skal fylles ut før den lukkes og legges bort. Den er ferdig nå. Det har aldri skjedd at jeg ikke har blitt invitert til noe, likevel føler jeg meg ekstremt ensom på denne dagen. Ekstra ille er det nettopp fordi ”alle” gleder seg sånn, og det føles ikke sosialt akseptert å grue seg til å takke for det gamle og feire det nye. Jeg syns det er tungt.

Jeg blir invitert, men takker nei. Jeg er komfortabel i eget selskap og tenker at jeg like gjerne kan bli hjemme, det er jo faktisk bare en helt vanlig dag. Det går fint store deler av kvelden, jeg ser at vennene mine koser seg i dress, paljettkjoler og med glass fylt av champagne og bobler. Jeg sitter alene. Jeg har valgt det selv, men jeg føler meg likevel ensom og forlatt. Jeg føler ikke at jeg er savnet. Jeg ble invitert et par steder denne gangen også, men fokuset mitt ligger på de stedene jeg ikke ble invitert til. Til venninna mi som har en vennegjeng på besøk, til barndomsvenninna mi som er sammen med sin faste gjeng og til og med til hun som faktisk inviterte meg ved en feiltagelse for så å uinvitere meg, bare fordi det var en samling av par.

Jeg logger meg alltid av på nyttårsaften. Jeg smiler først, jeg syns det er fint å se at vennene mine koser seg, det er godt å se at de har det bra, for det unner jeg dem av hele mitt hjerte. Men, jeg skulle ønske jeg var en del av hyggen. Det er ingen som har tvunget meg til å være alene på nyttårsaften, men jeg føler at jeg ikke har noe valg, at det er best sånn. Men når lysene tennes, leppestiften er på og glassene klinkes, da logger jeg av. Jeg slår av telefonen og holder meg unna Facebook. Det gjør så vondt å se hvordan alle nyter denne kvelden som om det er den beste i løpet av hele året. Den beste av de totalt 365 sidene i boka, som hos meg forblir tom. Jeg føler meg akkurat som sistesiden, helt tom. Gjemt óg glemt.

Elise Grønli (23).

Elise Grønli (23).

I morgen tidlig slår jeg på telefonen og sjekker Instagram, Facebook og Snapchat. Da er moroa over, og det stikker ikke like hardt å se på minnene som ble skapt mens jeg lente meg på kjøkkenbenken og så på fyrverkeriet på nattehimmelen mens jeg sa til meg selv at neste år, da skal jeg være med. Neste år skal jeg også skåle med bobler, veive med stjernefrusere og rope godt nytt år til vennene mine. Neste år skal jeg ikke være alene.

Denne gangen håper jeg det er sant.

(Teksten handler om angst/psykiske lidelser. Den ble skrevet nyttårsaften 2015, og publisert nyttårsaften 2016)

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags