Julehøytiden er fin for mange. Med enkle grep kan vi alle bidra til å gjøre den enda litt bedre, for flere.

For mange av oss er jula en nydelig høytid. Vi senker skuldrene etter litt kledelig julestress, for så å tilbringe verdifulle timer med familie og venner. Ikke sjelden er det med høy sigarføring over fristelser fra langbordet, mens det bugner av gaver ikke bare under, men også ved siden av juletreet. Luksus i overflod.

Ofte er julen også den tiden på året hvor vi setter av tid til ettertanke. Vi minnes litt ekstra de som er gått bort, og vi tenker litt mer på de som ikke har det så greit. Nordmenn blir særdeles gavmilde i jula, og mange benytter anledningen til for eksempel å melde seg inn som Planfadder. Noen vil kanskje si at vi «kjøper» oss god samvittighet ved å sørge for å gjøre noe ekstra for andre. Men hva er vel egentlig galt med det?

Førjulstanker 2015

«Førjulstanker» er en serie kronikker som tar opp både aktuelle samfunnstema og åndelige verdier.

Ingenting, snarere tvert imot, det er fantastisk! La oss aldri slutte å søke den gode samvittigheten, selv om vi noen ganger kanskje kan få dårlig samvittighet for at vi gjør nettopp det. Burde vi kanskje bidratt mer?

Ikke nødvendigvis, man kan ha god samvittighet for små ting også. Jeg tør minne om at det ofte er de små forskjellene som varmer. Hvis hver og en bidrar bittelite, så ...

Jeg har lyst til å dele en liten – og etter min mening − vakker julehistorie. Jeg fikk den av en rusavhengig for mange år siden. La oss kalle henne Marit. Jeg spurte om hun hadde et koselig juleminne hun ville dele i gatas julebok. Svaret kom umiddelbart.

– Nei, jeg har ingen gode historier. Jeg har bare vonde minner.

Jeg nektet å tro det jeg hørte.

– Et eller annet sted inne i hjertet ditt er jeg sikker på at du har tatt vare på et godt minne Marit. Du må bare våge å hente det frem, mente jeg.

Jeg kjenner mange rusavhengige som gruer seg til jula, og jeg har erfart at det er særlig to grunner til det. Den første er at man kan ha vonde minner fra en barndom der vold og rus var tilstede i hjemmet. Det var aldri noen familiejul der barna var i fokus.

Den andre er at man kanskje ikke ønsker å tenke tilbake, fordi man da lar savn og sorg komme nært innpå. Enkelte ønsker rett og slett ikke å dvele ved det gode, fordi ens egen skam og følelse av mislykkethet blir forsterket.

Tilbake til Marit. Jeg så med en gang at hun begynte å tenke − lete etter en opplevelse i barndommens minnebok hun kunne tenke tilbake på med et smil fra. Men det satt langt inne. Hun vegret seg, turte liksom ikke å tenke tankene helt ut. Jeg forsøkte å skifte tema, og vi pratet om helt hverdagslige ting. Jeg ante allikevel at tankene var der, tilbake til da ho var ei lita jente, og forhåpentligvis enda var et lykkelig lite pikebarn.

Dagen etter kom Marit inn til meg igjen.

– Mona, vet du hva jeg var da jeg var liten?

– Nei?

– Jo, jeg var julenissens lille hjelper!

– Fortell ...

Så får jeg høre den lille historien som rørte meg sterkt, kanskje ikke historien i seg selv, men måten et høyt skattet juleminne ble formidlet på, med glødende øyne. Fosterfaren spurte henne på julaften da hun var åtte år om hun ville være med inn til naboen for å gi gaver til barna. Da følte hun seg betydningsfull, viktig, og ikke minst glad for å kunne bidra til å gjøre andre glade.

Det var en følelse hun savnet så sterkt, for siden hun hadde begynt å ruse seg hadde hun skuffet så mange mennesker rundt seg. Hun hadde i mange år fortrengt alle juleminner, men ville nå lete etter flere gode følelser som hun visste bodde et sted der inne i hjertet.

Med dette gjorde hun en annen glad, nemlig meg. Hun bekreftet tanken på at så lenge vi tør å lete etter de positive øyeblikkene, skaper det stor glede for flere enn oss selv.

God jul, og et nytt år, med mer omsorg, det ønsker jeg alle.