Dårlig samvittighet med mening

Når julestria er over: – Vi sitter der med rødvinsglasset og begynner å tenke. Fortjener vi virkelig dette? Tegning: Robin A. Olsen

Når julestria er over: – Vi sitter der med rødvinsglasset og begynner å tenke. Fortjener vi virkelig dette? Tegning: Robin A. Olsen

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Julegaven Pål Nielsen her foreslår er veldig enkel, og det kan få store konsekvenser for hele verden om den slår igjennom.

DEL

Kronikk 

Klassisk jul er litt som å dra på hytta på fjellet: Først en strabasiøs skitur sju kilometer fra parkeringsplassen i halvmørke med full oppakning. Inn på iskald hytte uten strøm. Med ispinnefingre få fyr i peisen. Pakke ut. Feie opp gammal muselort. Det begynner å bli varmt og fuktig sengetøy henges på møbler rundt om i den lille, men koselige hytta.

Og så kan man åpne den første rødvinen, sette seg foran peisen – og nyte. Vel vitende om at dette har vi fortjent! Dette har vi jobba for.

Men sånn er jo ikke jula lengre. Eller hytta. Den – hytta altså – har innlagt strøm, vann, kloakkledning og bredbånd. I tillegg til en lokal gubbe med rar dialekt som både har måkt snø og fylt kjøle- og barskap med alt hva hjertet begjærer.

Jula er – om man har penger – likedan: Alt fra rundvask av hus til ribbe med sprø svor kan kjøpes. Noe som på mange måter er fint. På andre måter mindre fint: Vi kan ikke like elegant slenge oss slitne ned i hyttesofaen fra 70-tallet med en nyåpnet rødvin og si at dette fortjener vi, så mye som vi har slitt. For det har vi jo ikke. Dermed sniker denne ekle tingen seg inn: Den Dårlige Samvittigheten.

Vi sitter der med rødvinsglasset og begynner å tenke. Fortjener vi virkelig dette? Når det er så mye elendighet i verden? Kriger. Katastrofer. Hungersnød. Og her hjemme: Ensomme. Fattige. Eldre på sykehjem. Unge asylsøkere som sendes ut.

Det er ikke dårlig kork som gjør at rødvinen plutselig smaker surt. Det er Den Dårlige Samvittigheten. Et ektefødt barn av den lutherske skyldfølelsen. Vi er skapt for nytelse, men dømt til skyldfølelse. I én og samme sleng.

Og denne skyldfølelsen får vi midt i fleisen følgende dager: Første juledag, langfredag, første påskedag og første pinsedag. Da har nemlig loven bestemt at TV-reklame er forbudt. Disse dagene er det Den Dårlige Samvittigheten som er redaktør i TV2 og de andre reklamefinansierte kanalene. Da slippes alle gode saker til, forhåpentligvis gratis: Flyktninghjelpen, Røde Kors, Regnskogfondet, Blindeforbundet, kanskje toppet med en bønn om å tenke på de ensomme. Første juledag. På stappmett mage og halve garasjen fylt opp av søplesekker med julepapir.

Jeg er inderlig klar over at det er kjipt å røre i denne samvittighets-gryta sånn oppunder jul.

Det er faktisk akkurat det vi fortjener. En del av oss har det for godt. Vi trenger påminnelsen. Det er til og med mulig at Den Dårlige Samvittigheten burde disponert flere dager av TV-reklame, bedre spredd utover hele året?

Jeg er inderlig klar over at det er kjipt å røre i denne samvittighetsgryta sånn oppunder jul, men velger å gjøre det likevel. Dessuten har jo disse avskyelig politisk korrekte fått til ting som er bra. Palestina-skjerfa i Framtiden i Våre Hender og andre har skapt et julemarked som er fot i hose for Den Dårlige Samvittigheten: De har laget fenomenet «julegaver med mening».

Konseptet er enkelt: I stedet for et snasent armbånd i hvitt gull med diamanter, gir du bort et stykke papir som forteller at den glade mottaker har skjenket fire geiter til en fattig bonde i Øst-Kongo. Eventuelt byttet ut nettbrettet med materiell til en skole i Nepal. Eller vinflaska til onkel med kondomer til Afrika.

Uten å snakke for alle onkler og andre mottakere av julegaver der ute, så kan jeg ikke si annet enn at dette er bra – selv om jeg ikke er den største supporteren av protestantisk skyldfølelse. Og onkels lever har det sikkert bedre med kondomer i Afrika enn enda en flaske vin.

Vi er privilegerte. Statistikken viser at vi skal bruke omtrent 60 milliarder kroner i desember. Rundt 10.000 kroner hver - i snitt. Tar vi bort de mange som bare kan drømme om å bruke så mye penger, blir børen på oss andre tung. Uanstendig tung. Noen av oss har både råd til geiter og armbånd i hvitt gull.

Klarer vi begge deler, fortjener vi dessuten det rødvinsglasset i sofaen.

Personlig kunne jeg tenke meg å kaste meg på trenden «julegaver med mening». Og mine forslag koster dessuten ingenting. Der er av mere imateriell art. Jeg kunne tenke meg en gave til våre store ledere rundt om i verden. Og – hvis du vil – kan du være med på den.

Du får ikke kjøpt den noe sted, den koster ingenting. Du får heller ikke noe bevis på at du har kjøpt den. Du får den som en tanke – og må derfor gi den bort som en tanke.

Gaven er veldig enkel. Det er en gave som – etter min mening – mange verdens største politiske ledere trenger nå: Humor, selvironi og ydmykhet. Det er mange store ledere som lider av mangel på nettopp dette. Dessverre finnes det ikke i pilleform. Derfor denne oppfordringen om via tankens kraft sende humor, selvironi og ydmykhet til Donald Trump, Vladimir Putin, Kim Jong-un, Recep Tayyip Erdogan og Robert Mugabe. Med flere.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags