Gå til sidens hovedinnhold

Takknemligheten må denne høsten gå til bøndene som har strevd med tørken og levd med uroen

Artikkelen er over 3 år gammel

Biskopen om høsttakkefest: – Ekstremværet er en påminning om at vi er nødt til å endre oss og støtte politiske myndigheter med å gjennomføre endringene i Parisavtalen.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ifølge arkeologer og historikere har mennesket gjennom store deler av sin historie knyttet høstingen av naturens gaver til makter og myndigheter utenfor menneskets kontroll. I vår egen tid har alle organiserte religioner i hele verden fester og feiringer av at markens grøde er høstet inn.

I den kristne kirkens tradisjon uttrykker disse festene takknemlighet til naturen og menneskenes skaper, og samtidig stolthet over hva menneskets arbeid har frembrakt. Denne dobbeltheten kjenner vi igjen i fortellingen om bonden som minnet presten om at det sto dårlig til på åkrene da Gud drev jorda alene. Dette samvirket mellom Gud og mennesket i forvaltningen av jordas ressurser er et hovedmotiv i den bibelske skaperfortellingen: Gud skaper, mennesket forvalter.

Mens menneskene tidligere kunne skylde på guddommelige makter når været gjorde at høsten ble dårlig, vet vi at dagens ekstremvær for en betydelig del skyldes menneskets overforbruk av fossile energikilder.

Det er denne forståelsen av samhandling mellom Gud og mennesker som vises i de mange høsttakkefestene i kirkene våre hver høst. Ofte er det bygdekvinnelaget som inviterer til festgudstjeneste og bærer markens grøde frem til alteret. Ved gudstjenestens avslutning bæres de ut til fordeling på kirkekaffene og til mennesker som av ulike grunner ikke har kapasitet til å komme til gudstjenesten.

Naturens lunefullhet er velkjent for alle som lever av jordas frukter. Mennesket har lært å håndtere og foredle naturen og overvunnet mange av dens trusler. Allikevel har sommerens ekstremvær i store deler av verden et særlig alvor. Mens menneskene tidligere kunne skylde på guddommelige makter når været gjorde at høsten ble dårlig, vet vi at dagens ekstremvær for en betydelig del skyldes menneskets overforbruk av fossile energikilder. Ekstremværet er derfor en påminning til oss storforbrukere av energi om at vi er nødt til å endre oss og støtte politiske myndigheter på alle nivåer i deres arbeid med å gjennomføre de endringene verdens ledere ble enige om i Parisavtalen.

De fleste av oss i Norge klarte oss fint også denne sommeren. Men noen har merket ekstremværet særlig tungt. I år har derfor høsttakkefestene et spesielt alvor. Kapellanen i Rakkestad, Gunnhild Vesteraas Grøvle uttrykte det slik under gudstjenesten på den store Markens Grøde festivalen i Rakkestad tidligere i høst:

«Tidligere i år tenkte jeg at på Markens Grøde ville det passe perfekt med høsttakkefest. At vi lager en gudstjeneste hvor vi takker for innhøstingen og grøden som marken har gitt oss. Men. Det var før været hengte seg opp, og ga oss vær Norge ikke har sett siden 1947. Det føles feil å feire høsttakkefest, når gleden over innhøstingen har blitt vendt til bekymring etter bekymring». Hun fortsatte: «Men jeg føler behov for å gi en takk allikevel, først og fremst til dere bønder. Som bærer disse bekymringene på våre alles vegne. Det er lett å tenke at tørken er et bondeproblem. Det er i beste fall korttenkt. Det burde være unødvendig å si: men hva skulle vi gjort uten dere, bønder? Hva skulle vi spise? Tørken er noe som rammer oss alle, men dere bøndene står i førstelinja. Dere kjenner det på kroppen først. Det er tøft. Det går på helsa løs. Det står sånn respekt av det dere står i».

Les også

Vern om skaperverket er grunnleggende både i kristen tro og i landbruket

Takknemligheten denne høsten må gå til alle bøndene som har strevd med løsninger og levd med uroen. Den må også gå til den norske samfunnsmodellen med samhandling og forhandlinger mellom staten og bøndenes organisasjoner. Vi kan være glade og stolte av tidligere generasjoners arbeid for å skape et samfunn der fellesskapet er med å bære byrder, når omstendigheter gjør at grupper og personers levebrød og levekår forverres. Det er langt fra noen selvfølge.

I altfor mange land har fellesskapet enten ikke ressurser eller ikke vilje til slik handling. Men fra Skaperens hånd er vi født til fellesskap og gitt oppdraget sammen om å forvalte jordas ressurser. Måtte Gud gi oss visdom, kreativitet og styrke til å arbeide for at denne norske modellen av samarbeid, forhandlinger og anerkjennelse av fellesskapets ansvar bli en del av et velorganisert globalt fellesskap. Da er det håp for en felles fremtid for alle. Da samvirker Gud og mennesket slik det ble lagt til rette for av Gud fra skapelsen dag.

For å si det med bordbønnen laget av Vidar Kristensen og Kristin Solli Schøyen: «Herre, din jord bærer mat nok for alle, takk for den delen du vil vi skal ha. Lær oss å dekke et langbord i verden som alle kan reise seg mette fra. Amen»

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:15.