Østfoldpatrioten Jon Michelet (1944 - 2018) i et nøtteskall

– Sist så jeg ham i en stappfull sal i festivalen Ord i Grenseland sommeren 2016: Han trollbandt sitt publikum. Igjen, skriver Rania Maktabi om Jon Michelet. Bilder er fra samme festival to år tidligere, i 2014. Foto: Erik Hagen

– Sist så jeg ham i en stappfull sal i festivalen Ord i Grenseland sommeren 2016: Han trollbandt sitt publikum. Igjen, skriver Rania Maktabi om Jon Michelet. Bilder er fra samme festival to år tidligere, i 2014. Foto: Erik Hagen

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

– Jeg forsto ikke helt greia med å «fronte innvandrersaka», skriver Rania Maktabi. Men det var før hun møtte Jon Michelet: – Uten å belære, fikk han en student i tjueåra til å se på seg selv som en slags målbærer av en «større idé».

DEL

Innlegg 

Jon Michelet ble bisatt fra Rygge kirke fredag 27. april. Østfold har mistet en ildsjel av formidable dimensjoner.

«Ethvert land bør i grunnen ha en Jon Michelet», sa NRK-journalist Agnes Moxnes da hun kommenterte budskapet om at Jon Michelet døde 14. april. Norge var heldig som hadde ham. Ingen var mer heldige enn østfoldinger.

Jon M. – hans signatur – tilkjennega titt og ofte at hans hjerte banket for Østfold. Og det banket med snert, stil og historisk brodd: «Østfold er Norges California!», minnet han oss om, og forklarte at «på 1930-tallet ble Østfold omtalt som Norges California. Det synes jeg fortsatt passer bra. Det er fint klima her, og vi har en ubrutt kystlinje fra svenskegrensa til Son i Akershus», forklarte han i et intervju i Dagsavisen Moss høsten 2016. De som har lest John Steinbecks roman Vredens druer og kommet inn i livet til hovedpersonen Tom Joad, kjenner igjen metaforene som Jon M. siktet til: rikdom, frodig jord, innvandring, fattigdom og klassekamp.

For meg var han aller mest det voksne, modige, frittalende og engasjerte medmennesket – en politisk mentor.

Jon var mye: sjømann, journalist, eventyrer, redaktør, krimforfatter, politiker, aktivist, kjærlig far, historieforteller, kommunist, krigsseilerhistorieforfatter, og enda mye mer.

For meg var han aller mest det voksne, modige, frittalende og engasjerte medmennesket – en politisk mentor. Vi møttes i slutten av 1980-tallet da jeg var student i Oslo. To år tidligere hadde han i en tale i Risør proklamert om «en million innvandrere i vår tid». Han sto øverst på Rød Valgallianses liste – dagens Rødt – for Stortingsvalget i 1989, og vi var mange som ville ha «Jon M. inn på Tinget». I starten var jeg heller en umoden politisk debattant. Jeg forsto ikke helt greia med å «fronte innvandrersaka». Greit nok at jeg var utlending – so what? Jeg var mer opptatt av rødgrønne verdier og «vanlig politikk» enn innvandringspolitikk. Jon M. tenkte annerledes.

Han prøvde å forklare meg at det er en viktig erfaring å snakke om, migrasjonserfaringen. Han ville ha med seg dette i valgkampen. Jon var med på å få meg til å tenke bakover og tygge på hvordan det har gått med meg siden jeg kom til Norge som 12-åring etter at borgerkrigen i hjemlandet mitt Libanon brøt ut. Uten å belære, fikk han en student i tjueåra til å se på seg selv som en slags målbærer av en «større idé».

Han ba meg tenke over hva jeg hadde opplevd under oppveksten som fremmed i landet, hvordan møtet mitt med Norge hadde vært. «Fortell om det!», sa han, «veien som ble til», og som ender med «integrasjon», som det heter på byråkratisk. Han formanet om menneskeligheten som blir større, ikke mindre, av å innlemme folk, ta imot folk, framfor å skyve dem ut. Jon M. var en fenomenal mentor og en tålmodig veiviser. Og han gjorde alt det med varme, munterhet. Alltid med glimt i øyet!

De siste årene gjestet Jon M. Fredrikstad ofte med møter på Litteraturhuset og i bokhandlere – særlig etter suksessen med krigsseilerbøkene. Vi hadde en fin passiar ruslende langs Glomma.

Sist så jeg ham i en stappfull sal i festivalen Ord i Grenseland sommeren 2016: Han trollbandt sitt publikum. Igjen. Han var blitt bestefar, og jeg tullet med at vi nå var litt i slekt med persisk blod familien. Jeg hadde en blomstret lilla og hvit duk fra Damaskus til ham, som takk for at han var så raus med pengebidrag til en bok om Sigmund Kvaløy, økofilosofen som hadde kjempet mot Alta-utbyggingen. Jon ringte meg og fortalte: «jo – Sigmund og han hadde sovet i samme telt…». Jon som aksjonist i Alta i 1979?! Han sluttet aldri å overraske.

Jeg sms’et ham et par ganger etter det. Den aller siste vekslingen mellom oss var etter artikkelen der han minnet oss om at Østfold er Norges svar på California. «Fra og med i dag skal også jeg si at jeg er østfoldpatriot. Inntil nylig følte jeg meg mest som fredrikstadpatriot,  «Tom Joad, Joe Hill, Kattie Anker Møller og Rolf Utgård i en høyere enhet!», sms’et jeg. Jon svarte: «Takk for patriotisk hilsen! California, ja. Jack London, John Steinbeck. Og her på Larkollen bærer valnøttreet vårt nøtter av nesten californisk størrelse.».

Et valnøttre som bærer frukt på Larkollen, altså.
Middelhavet og Amerika i Østfold.
Det er Jon M. i et nøtteskall.

Hvil i fred, gamle gode havørn.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags