Møtet med en «lykkejeger» forandret meg for alltid

«Neste stopp er Fredrikstad»: For brevforfatteren var det en togreise fra Oslo, for Khaled var det en flukt fra hjemlandet Syria. Begge fikk livet snutt opp ned.

«Neste stopp er Fredrikstad»: For brevforfatteren var det en togreise fra Oslo, for Khaled var det en flukt fra hjemlandet Syria. Begge fikk livet snutt opp ned. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Vi hadde gått på toget som to fremmede, men gikk av som to venner, forteller Aros Neriman om sitt møte med en flyktning fra Syria.

DEL

Leserbrev 

Jeg satt en kald dag på Oslo S og ventet på Halden-toget som skulle nå stasjonen 15.02. En mann med et spørrende ansikt, som så ut til å ha gått seg vill, fanger min oppmerksomhet. Han ser seg litt rundt og legger merke til at jeg ser på ham. Jeg snur meg fort bort, men det ble ikke fort nok. «Excuse me, does this train stop at Fredrikstad?» «Yes, it does». «Thank you very much».

Det gikk fort opp for meg at denne mannen aldri hadde vært i Fredrikstad før. Eller i Norge. Etter den korte samtalen går han litt lenger ned på sporet for å ta seg en sigarett. Han kommer tilbake og setter seg ned ved siden av meg, og ut av nysgjerrighet spør jeg han hva han skal gjøre i Fredrikstad.

«I am staying at the Victoria Hotel.» Da skjønte jeg hvem denne mannen var. Toget kom frem til enden av sporet og jeg signaliserte at vi måtte på. Det jeg ikke visste var at denne togturen ikke kom til å bli som de andre. Denne togturen kom til å forandre meg for alltid.

Den syriske borgerkrigen har sendt flere millioner mennesker på flukt. Byer har blitt destruert, terrorgrupper regjerer, mennesker har blitt drept, håp er mistet. Men Khaled tenkte ikke på Syria. Han så fremover, på en fremtid med kona og deres tre døtre. En fremtid her i Norge.

 Han nevnte flere ganger hvordan tilstanden var i hjembyen Aleppo og i Syria generelt.

«Syria is finished, it’s finished». Vi begynte å snakke om Bashar al-Assad, den diktatoriske lederen og hans handlinger i Syria. Og det var under denne diskusjonen jeg ble veldig preget. Han brukte tegnspråk til å fortelle meg at hans bror hadde blitt drept av Assads regjeringsstyrker. Khaled hadde ikke lyst til å si det. Det ble en stillhet mellom oss. Det begynte å brenne inne i meg.

Jeg forsto at han ikke orket å snakke lenger, så jeg dro opp boka mi og begynte å lese litt. Etter en kort stund dro også han opp en bok. Boka het «Norsk – Arabisk ordbok» og jeg la med en gang merke til hvor opptatt og engasjert han var til å lære. Jeg la fort ned min bok for å følge med på Khaled. Gjennom ordboka prøvde han å fortelle meg ting på norsk.

Blant annet pekte han på tallet 32 for å forklare hvor gammel han var og han pekte på ordet «datter» og viste frem tre fingre. Khaled var i storhumør og han pekte på ordene «snill», «hyggelig» og «glad» og uttalte dem på (nesten) perfekt måte! Han slet, som forventet, med ordene «gjøre», «hvit» og «kanskje», men med litt hjelp av meg, mestret han også dette.

Før vi hadde kommet til Råde Stasjon hadde han allerede lært seg mange ord og noen grunnleggende setninger. Plutselig begynte han å bla som bare det i ordboka. Han fant til slutt ordet han lette etter og sa setningen: «du er en god venn». Jeg satt der på setet mitt, rørt og glad. Vi byttet etter hvert bort boka med mobilene. Her hadde Khaled samlet mange fotballvideoer som han så på når det ikke var noe annet å gjøre. Jeg så på meg selv som en stor fotballsupporter, men det var før jeg møtte Khaled. Han viste nemlig alt. Alt om europeisk fotball, internasjonal fotball og han kunne til og med mye om norsk fotball!

«Rosenborg is on top now! Fredrikstad is in the second league, right?»

Mine foreldre hadde vært i en lignede situasjon tidligere. De kom til Norge i mai 1996 etter Saddams tid som president i Irak. De hadde sett det Khaled og familien hadde sett. Heldigvis ble jeg født noen måneder etter mine foreldres ankomst til Norge. Barna til Khaled var ikke like heldige. Barn blir ofte traumatisert i krig og flukt, og det er alltid de om er de største ofrene.

Jeg mener vi, som bor og har det bra her i Norge, ikke burde slenge negative og nedsettende kommentarer i retning flyktninger som blir bosatt her. Ja, det finnes lykkejegere. Ja, det finnes mennesker som utnytter denne situasjonen for å få et bedre liv. Men de fleste rømmer faktisk fra krig og katastrofe! De rømmer fra et sted de elsket og kalte hjem.

Det er ikke slik at flyktningene mislikte sine tidligere hjem. Det er omstendighetene som gjorde slik at de måtte på flukt. Iblant lurer jeg på hvordan livet mitt hadde vært hvis jeg hadde vokst opp i Irak. Hadde jeg kunnet gå på skole, jobbe og ha et lignende liv som jeg har her i mitt kjære Fredrikstad?

«Neste stasjon er Fredrikstad», ble det sagt ut fra høyttalerne. Khaled forsto at det var her vi måtte av. Vi hadde gått på toget som to fremmede, men gikk av som to venner. Det var like kaldt i Fredrikstad som i Oslo, men heldigvis skinte sola sterkt. Khaled var litt usikker på hvor vi var, og lurte på hvordan han kom seg tilbake til hotellet.

Jeg dro frem mobilen og viste han hvilken vei han skulle gå. Vi utvekslet en klem og det var da han sa noe som fikk meg til å undre. «I love you my friend, thank you». Ikke bare hadde han sagt «takk» for 20. gang, men han sa også at han elsket meg. Men hva hadde jeg gjort? Jeg hadde jo kun hjulpet han litt med norsken og vist han hvilket tog han skulle ta.

Jeg sto igjen med en deilig følelse, men jeg følte meg samtidig litt skuffet. Hadde bare resten av Fredrikstad visst hvordan Khaled var, hadde det kanskje ikke blitt skrevet så mye hat på diverse nettsteder. Tenk om alle kunne gjort det lille jeg gjorde. Da kunne vi alle gjort en forskjell og gledet disse menneskene med en tung bakgrunn.

Kjærlighet kommer alltid til å være sterkere enn hat.

Kjærlighet kommer alltid til å være sterkere enn hat.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags