Gå til sidens hovedinnhold

En spade for ei prussiluske

Artikkelen er over 5 år gammel

Pippi er en mindreårig flyktning som ikke kommer overens med Fröken Prysselius som med moralsk patos tillater seg å representere Samfunnet, forklarer Haakon Støle om sammenligningen med Sylvi Listhaug.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Statsråd Sylvi Listhaug forklarer Fredrik Skavlan at hennes strålende karrière i Fremskrittspartiet skyldes at hun evner å kalle «en spade for en spade». Og med det mener hun antagelig at hun er ærlig, sterk og uredd. Nesten som om hun har vår barndoms helt Pippi Langstrømpe som ideal.

I Astrid Lindgrens fantastisk persongalleri finner vi Pippilotta Viktualia Rullgardina Chrysmynta Efraimsdatter Langstrømpe. Pippi er antagelig den mest kjente svenske igjennom tidene. Den første boka om Pippi kom ut i 1945 (1945. Lindgren, A.: Pippi Långstrump). Pippi er en enslig mindreårig flyktning som kommer til Sverige mot slutten av andre verdenskrig.

Jag tillater meg å kalle «ei prussiluske for ei prussiluske». Streng, men rettferdig!

Hun er antagelig hva Listhaug kaller et «ankerbarn», for Pippi drømmer jo om å bli gjenforent med sine foreldre i Villa Villekulla uansett hvor umulig det måtte være. I trilogien Astrid Lindgren skriver om Pippi er familiegjenforeningen historiens klimaks og det ultimate gode.

Hvorfor er Frp imot noe så godt, humant, sunt og kriminalitetsforebyggende som familiegjenforening? Ser de ikke på «Tore på Sporet»? Astrid Lindgren lærer oss at barn er barn og at barn skal få lov til å være barn. Punktum. Uten reduserende vedheng.

I det øyeblikket vi kaller dem «ankerbarn» eller «politikerbarn» så tukler vi med barnets absolutte egenverdi og tillater oss å vurdere barnet ut ifra hva deres foreldre gjør eller ikke gjør. Listhaugs egne barn skal ikke plages av at hun går åpent ut i Aftenposten med sin frykt for deres fremtid. De skal behandles som barn, de skal slippe å bli omtalt eller mobbet som «politikerbarn» uansett hva mora deres måtte si og gjøre.

Pippi bosetter seg selv på svensk vis. Hun blir bestevenn med naboene Tommy og Annika, men hun kommer ikke overens med Fröken Prysselius som med moralsk patos tillater seg å representere Samfunnet. Det er uhørt i Prussiluskans verden at et barn med en engel til mor og en negerkonge på en sydhavsøy til far skal få lov til å bevege seg fritt og leve godt og vel integrert slik Pippi gjør.

I senere utgaver omtales faren bare som konge, man er da politisk korrekt, men har noen i UDI sett på resten av Pippi sin historie? Prussiluskan forsøker med alle midler (skolen, barnevernet, politiet og mattilsynet) å ta fra Pippi alt det som gjør Pippi til Pippi. Prussiluskan har ikke bare lov, men i egne øyne også plikt, til å bruke alle midler mot Pippi.

Pippi har utvilsomt snakket usant om sitt opphav (enig UDI?), hun gjør det dårlig på skolen, hun er «oartig» og hun holder dessuten hest og apekatt i Villa Villekulla. Dette må opphøre. Prussiluskan er kvinne for sin hatt og utvilsomt streng og rettferdig.

Statsråd Listhaug er ikke like sterk, like modig og like godhjerta som Pippi. Listhaug taler riktignok biskop og preses Helga Haugland Byfuglien og alle andre godhetstyranner midt imot, men Listhaug er selv dronninga av streng- og-rettferdighetstyranniet. Hun evner ikke å uttale seg uten å messe: streng-og-rettferdig.

  • Avstemning nederst på siden: Er du enig i at Listhaug er dagens «prussiluskan»?

Hun trenger tilsynelatende heller ikke andre argumenter en streng-og-rettferdig for å begrunne de tiltak hun kommer med. Jeg kan imidlertid verken se eller høre Listhaug lenger uten å se for meg Fröken Prysselius i all sin pompøse strenghet og hersketrang. Sammen gestalter Listhaug og Prussiluskan streng- og-rettferdighetstyranniet.

Listhaug må fortsatt få kalle «en spade for en spade». Jag tillater meg å kalle «ei prussiluske for ei prussiluske». Streng, men rettferdig!

Kommentarer til denne saken