Integreringsløftet alle er enige om og ingen vil ta ansvar for

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Svein Bergstrøms kone har søkt 1000 jobber: – Hvordan tror noen vi kan få til integrering og inkludering når sivilsamfunnet ikke bryr seg, når NAV ikke bryr seg, når Fredrikstad kommune/det offentlige ikke bryr seg? Bergstrøm har spurt et 20-tall offentlige instanser uten å få svar.

DEL

Leserbrev 

«Nå må den som kan jobbe, jobbe» sa statsminister, finansminister og arbeidsminister rett etter valget i 2017. Ja vel!

«Integrering er en toveisprosess hvor myndighetene skal sikre gode muligheter og den enkelte innvandrer må stille opp med egeninnsats. Den norske velferdsmodellen er avhengig av høy arbeidsdeltagelse. (…) Sivilsamfunnet må mobiliseres for å få til bedre hverdagsintegrering» sier regjeringen i Jeløyplattformen. Ja vel!

«I år er det integrering og ikke innvandring som blir den viktigste oppgaven» sier statsminister Erna Solberg i politisk kvarter 2.1.18. Så bra!

Min kone, som innvandret fra et land utenfor EØS og fikk opphold i februar 2015, har siden da gjennom personlig oppmøte og post søkt over 1000 stillinger, ETT TUSEN, smak på tallet. Hun har fått rundt 30 svar i en eller annen form og blitt innkalt på TRE intervjuer.

Hvem bryr seg vel om at det sitter noen i den andre enden og venter spent på en jobb?

Hun har tilbudt seg å jobbe gratis for å få vist seg frem, registrert seg på alt av bemanningsbyråer som er å oppdrive, søkt alt av renhold, oppvask, kjøkkenassistent, servitør, produksjonsstillinger hun har kommet over i Oslo, Akershus, Vestfold og Østfold i tillegg til stillinger som passer til hennes utdanning og erfaring.

Min kone spør stadig: «Hvorfor må jeg sitte hjemme når jeg vil og kan jobbe?» Den som vil og kan svare, kan ta kontakt.

Hun har to forskjellige fagutdanninger på høyskole-/universitetsnivå, over 20 års arbeidserfaring som selvstendig, som medarbeider og leder i offentlige og private nasjonale og internasjonale bedrifter med milliardomsetning fra sitt hjemland. Hun har gått på obligatorisk norskopplæring på skole, bestått eksamen i norsk og samfunnskunnskap og må sitte hjemme og prate norsk med datamaskinen flere timer hver dag for å få praktisert språket. Inkludering!

Hun har stått som arbeidssøker hos NAV i tre år, vært innkalt til to møter, som de har krevd hun måtte møte på for å få lov å stå som arbeidssøker, for så å bli fortalt at hun må være aktiv! Beskjeden hun har fått, er at NAV ikke kan hjelpe noe, «og det beste for deg vil være hvis du ikke får hjelp av mannen din, men klarer dette selv».

Hun har flere ganger i året sendt skriftlig forespørsel til NAV med spørsmål om hjelp til å finne jobb, med minimal respons. De siste seks månedene har hun fått åtte svar som: «Jeg som veileder kan ikke gjøre noe, avdelingen som kan hjelpe deg gir deg sikkert snart hjelp – stå på.»

I 2017 var kvinner fra land utenfor EØS en av de grupper NAV selv besluttet at de skulle prioritere. I 2018 sier arbeidsministeren i sitt tildelingsbrev til NAV at innvandrere fra land utenfor EØS skal prioriteres ekstra!

Hvorfor NAV har veiledere som ikke kan gjøre noe, kunne være interessant å få svar på.

Roald Gulbrandsen, regiondirektør NHO Østfold sier i Fredriksstad Blad 4.2.: «Det handler for det første om å bidra til at de som står nær å komme ut i arbeidslivet, kommer seg ut så fort som mulig. (..)Å stå nær å komme ut i arbeidslivet betyr at man kan brukbart med norsk, i tillegg til at man har en kompetanse som er relevant for arbeidslivet.»

Regjeringen har besluttet at selv om en innvandrer oppfyller kravet til oppholdstid for å kunne søke permanent opphold (tre år i Norge) vil det ikke bli innvilget dersom innvandreren ikke har en egeninntekt siste 12 måneder på minimum 238.000 kroner.

Paradokset er altså: Ved å bli holdt utenfor arbeidslivet, vil hun aldri oppnå å få innvilget permanent opphold i Norge, men må søke nytt midlertidig opphold hver gang dette vedtaket går ut. Integrering!

Et styremedlem i Sentrum Arbeiderpartilag sier i Fredriksstad Blad 2.3.2018: «Det er og blir å lære seg norsk og komme seg i og forbli i arbeid som er nøkkelen til integrering. Arbeiderpartiet mener at de som kommer til Norge, skal møtes med en klar forventning om å bidra til fellesskapet og på den måten ta del i den norske samfunnskontrakten: Gjør din plikt og krev din rett.» Så genialt!

Min kone spør stadig: «Hvorfor må jeg sitte hjemme når jeg vil og kan jobbe?» Den som vil og kan svare, kan ta kontakt.

«Det er viktig å få innvandrerkvinner i arbeid. Vi må lykkes bedre med integreringen i arbeidslivet, dette er helt sentralt både for den enkelte og for bærekraften i våre velferdsordninger», sier regjeringen.

Heidi Nordby Lunde, Høyres arbeidspolitiske talskvinne sier i VG 18.3. «De som får en sjanse viser seg ofte å være svært lojale og gode medarbeidere, så det kan være lønnsomt for staten også. (..) De aller fleste som kommer til Norge ønsker å jobbe, men det er vårt ansvar å sørge for at de får en plass i arbeidsmarkedet.»

Et slikt ansvar syns ikke Fredrikstad kommune de har. 13 uker etter innleveringsfristen gir de svar om at hun er en av tre som var kvalifisert som vertskap for Foten kafé, men konklusjonen var; beklager vi valgte andre denne gang! I en av de rollene hun er utdannet til å kunne inneha og har lang erfaring fra, hvor hun dokumenterte at hun oppfyller mer enn godt nok alle formelle og uformelle krav som var satt i utlysningen.

Det ble også lagt til grunn i tilbudet en avtale om jobbtilbud til arbeidssøkere fra Fredrikstad som er registrert hos NAV og er på arbeidsmarkedstiltak hos en bedrift Fredrikstad kommune selv eier.

De syns heller det var deres ansvar å gi dette oppdraget til et firma fra Hemsedal. Hvem bryr seg vel om at det sitter noen i den andre enden og venter spent på en jobb?

«Norge trenger dem som tør skape nye små bedrifter. Det må skapes flere jobber og flere må kvalifiseres for jobbene. Enkelte grupper har utfordringer med å komme seg i arbeid eller med å holde seg i arbeid over tid. Dette gjelder spesielt personer med nedsatt funksjonsevne, enkelte innvandrergrupper (…). Det må legges til rette for personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidsliv og dagligliv. Dette fordi samfunnet trenger arbeidskraften og for at den enkelte skal kunne delta i arbeidslivet», sier regjeringen.

«Skal disse ordene ha troverdighet må de også vises ved eksemplets makt» sier leder i organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) i VG 15.1.

Min kone er jo ikke alene om å oppleve dette. 35 prosent av innvandrere er ikke i jobb. Arbeidsledigheten blant hennes gruppe er på 7,2 prosent. (SSB februar 2018).

«Norge skal være et land hvor alle har mulighet til å lykkes, uansett bakgrunn», sier regjeringen.

Du verden så flott!

Hvordan tror noen vi kan få til integrering og inkludering når sivilsamfunnet ikke bryr seg, når NAV ikke bryr seg, når Fredrikstad kommune/det offentlige ikke bryr seg?

PS. Dette var ikke forfattet som et leserinnlegg, men med noen små endringer sendt som mail for to uker siden til: rådmann Ole Petter Finnes i Fredrikstad, ordfører Jon Ivar Nygård i Fredrikstad, kommunalsjef Atle Holten og virksomhetsleder Inger Hilmersen i Fredrikstad, alle gruppelederne i politiske partier i Fredrikstad, nav-eder i Fredrikstad Lise Mette Paulsen, nav-fylkesdirektør i Østfold Sverre Jespersen, arbeid- og velferdsdirektør Sigrun Vågeng, Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, leder arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget Erlend Wiborg, nestleder arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget Hadia Tajik, leder kommunal- og forvaltningskomiteen på Stortinget Karin Andersen, leder i SV Audun Lysbakken.

Ingen respons!

Hvem bryr seg vel om at det sitter noen i den andre enden og venter spent på en jobb?

Hva med integreringsløftet og inkluderingsdugnaden når INGEN bryr seg!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags