En «innvandrers» slit for å tilpasse seg

Å trekke litt på smilebåndet etter å ha sett en hel monolog med Raymon – det skal bli en stolt dag,  skriver Marius Aanonlie.

Å trekke litt på smilebåndet etter å ha sett en hel monolog med Raymon – det skal bli en stolt dag, skriver Marius Aanonlie. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Han «rømte fra Trøndelag og søkte asyl i Østlandet». Dette er en anderledes historie om å tilpasse seg en ny kultur.

DEL

Leserbrev 

For å få det unna først som sist: Jeg er en 41 år gammel innvandrer, bosatt i Fredrikstad. Jeg innvandret i oktober 2015 fra Oslo, hvor jeg hadde oppholdt meg mer eller mindre lovlig siden 1994. Det var da jeg rømte fra Trøndelag, og søkte asyl på Østlandet.

Av en eller annen grunn fikk jeg aldri svar, selv om jeg strengt tatt ikke er etnisk nordmann. (Jeg har svensk tipp-oldefar på min fars side.) Jeg håper likevel det er greit at jeg ytrer meg i det offentlige rom, da jeg selv synes at jeg egentlig alt tatt i betraktning, har integrert meg ganske godt. La meg ta noen konkrete eksempler:

1) Jeg har så godt som utryddet all trang til å leve ut min opprinnelige kultur. Du vil aldri se meg drita i en taxikø mens jeg vræler «No' bli' de' liv, rai, rai!» Ikke vil du se avtrykket av en snusboks på baklomma mi heller, og jeg kjøper fulle kaffekopper på Narvesen. 

Jeg jobber virkelig for å bli en av dere. Det er ikke lett, og jeg snubler stadig, men jeg skal klare det.

2) Jeg har så godt som avsverget min kulturelle klesdrakt fra hine håre dager. Du vil aldri se meg i høyvannsdongeri, duskemokasiner med hvite tennissokker, fletta skinnbelte, vinrød skjorte med hangglidersnipper, lisseslips og skinnvest. Jeg har til og med skrota hockeysveisen.

3) Språkmessig sliter jeg fortsatt litt, men jeg jobber med saken. Trønderdialekta er i likhet med svært hissig herpes, vanskelig å bli kvitt. Det hjelper heller ikke at Østfold er en vrien dialektisk nøtt å knekke. Uansett hvor mye jeg prøver, jeg høres ut som en tilbakestående rhesus-ape når jeg sier «hællæ». Men som en østfolding så oppmuntrende sa det; «Slapp av. Det gjør alle. Det er bare ingen som legger merke til det lengre.»

5) Diverse: Jeg håper at dere ser meg, og ikke hudfargen min. (Trønderblå, med rosa ismett på en god dag.) Jeg håper dere tar dere tid til å dømme meg for mine ord og handlinger, ikke min kulturelle bakgrunn og etnisitet. Jeg håper dere kaller meg «Marius» og ikke «Trønderjævel!», «Blåing!», «Svenske blandingsdritt!» etc. etc.

Jeg jobber virkelig for å bli en av dere. Det er ikke lett, og jeg snubler stadig, men jeg skal klare det. En dag skal jeg klare å se en hel monolog med Raymon, uten å kaste opp blod etterpå. Kanskje til og med trekke litt på smilebåndet. Det blir en stolt dag.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags