Det burde være en prioritert forskningsoppgave å utvikle et dataprogram som tar hensyn til glemsomhet

Håpløst prosjekt, eller?: Når det forskes på kunstig intelligens, så er det kanskje et håp for glemsomheten også, skriver Arne Martin Klausen.

Håpløst prosjekt, eller?: Når det forskes på kunstig intelligens, så er det kanskje et håp for glemsomheten også, skriver Arne Martin Klausen.

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Arne Martin Klausen ønsker et dataprogram som hjelper glemsomme mennesker. Bør ikke det være mulig når forskere er opptatt av å lage kunstig intelligens?

DEL

Kronikk 

For gamle mennesker kan moderne datateknologi være en velsignelse. Kurstilbud på eldresentrene og seniorsaken åpner en ny verden for mange. Barn og barnebarn som krysser kloden rundt, kan med et par tastetrykk dele sine eksotiske opplevelser med besteforeldre – og venner – uten å måtte vente på de gamle, blå flypostbrev som tok noen uker, ofte etter at ungdommen var vel hjemme igjen.

De mer avanserte databrukere kan til og med holde gammeldagse lysbildeforedrag uavhengig av tid og sted, men avhengig av laptoppen, en hvit vegg eller skjerm. Men skal man få alt dette til forutsetter det en grunnkunnskap om en dataverden som langt fra alle over 65 har. Det er denne gruppens problemer jeg ønsker å sette litt søkelys på.

Arne Martin Klausen.

Arne Martin Klausen.

I datateknologiens historie har konkurranse om lett tilgjengelighet spilt en stor rolle. Apple-firmaet introduserte ikoniske, billedmessige symboler, i stedet for abstrakte tall-koder, noe PC-systemet også tok opp. Det var nærmest et kvantesprang i datautviklingen.

Det er mitt inntrykk at den «gamle» opptatthet av brukernytte ikke lenger er topprioritert. Utviklingen har ført til en kompleksitet som bare de toppkyndige har oversikt over. Men ikke de heller, har jeg opplevd.

Det er mitt inntrykk at den «gamle» opptatthet av brukernytte ikke lenger er topprioritert.

Da jeg skulle gjøre meg fortrolig med min datamaskin nummer fem, var jeg så naiv at jeg trodde jeg kunne finne en bruksanvisning. Men det var ikke så lett for jeg oppdaget at bruksanvisningen var lagt inn i maskinen. Det forelå en minibruksanvisning med alle de svakheter moderne bruksanvisninger er forsynt med. Studiet av minibruksanvisningen lærte meg at mye av den datakunnskap jeg en gang hadde, var blitt borte.

Det som kjennetegner teknologiutviklingen er den stadig økende hastighet. Et annet forhold som lett skaper problemer for eldre brukere, er at det nye bygger på det gamle. Dersom man ikke er en aktiv og kontinuerlig bruker av dataverktøy, er det veldig lett å bli akterutseilt.

Mange av de problemer som er omtalt i det foregående, er kanskje av den type man må regne med følger av det å bli gammel. Helt sikkert er det at hukommelsen svekkes. Når en av mine datakyndige etterkommere har hjulpet meg ut av en datafloke, er det irriterende for oss begge at nøkkelkoder og begreper om et par dager kan svinne inn i glemselen.

Dette har ført til at jeg har gitt meg i kast med et håpløst prosjekt:

I erkjennelsen av at eldre folk lider av glemsomhet burde det være en prioritert forskningsoppgave å utvikle et dataprogram som tar hensyn til denne side ved virkeligheten. At jeg ser det som et håpløst prosjekt, skyldes nok at jeg ikke er tilstrekkelig fortrolig med den nye teknologis muligheter.

Når man for noen år siden skulle finne noe som ble ansett som umulig, brukte man månelanding som eksempel. I dag må vi prøve på noe som er mer umulig. Selv et opphold på Mars planlegges som noe realistisk.

Jeg kjenner en fornuftig fyr som på fullt alvor forsker i fronten for det som kalles kunstig intelligens. Kanskje det er håp for glemsomheten også? Men her stopper min teknologi-optimisme.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags