Ikke faglig tilrådelig med ett stort avlastningssenter

DE HAR ADVART: Norsk Forbund for Utviklingshemmede i Nedre Glomma, Handikappede barns foreldreforening i Østfold og kommunens råd for personer med funksjonsnedsettelse har i FB varslet sin store skepsis til kommunens planer om å samle hele avlastningstjenesten på ett sted med 39 boenheter. På bildet: Fredrik Fjeld Johansen, Lars Leren, Line Leren, Anne Berit Løland og Karianne Hjørnevik Nes.

DE HAR ADVART: Norsk Forbund for Utviklingshemmede i Nedre Glomma, Handikappede barns foreldreforening i Østfold og kommunens råd for personer med funksjonsnedsettelse har i FB varslet sin store skepsis til kommunens planer om å samle hele avlastningstjenesten på ett sted med 39 boenheter. På bildet: Fredrik Fjeld Johansen, Lars Leren, Line Leren, Anne Berit Løland og Karianne Hjørnevik Nes. Foto:

Av

– Internasjonal forskning viser at når enhetene blir større enn seks, synker kvaliteten vesentlig og gir dårligere livskvalitet, skriver Lars Rune Halvorsen om Fredrikstad kommunes ønske om ett stort avlastningssenter for barn og unge med nedsatt funksjonsevne.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Fredrikstad kommune planlegger et avlastningssenter i den tidligere institusjonen Furutun, med rom til hele 39 barn og unge med nedsatt funksjonsevne. Problemet er at en så stor institusjon er ikke faglig tilrådelig. Grunnene er enkle; det strider mot viktige normative føringer på feltet, og det strider mot etablert kunnskap om hvordan mennesker med funksjonsnedsettelser fungerer, særlig sett i lys av både faglig kvalitet og livskvalitet når det sammenlignes tilbud gitt i store vs. mindre enheter.

I sakspapirene kan følgende leses (saksnr:2020/1119, doknr: 1): «Samlet sett vil en flytting til Furutun innebære både faglige og kvalitative forbedringer innenfor tjenester til funksjonshemmede, sett opp mot dagens situasjon». I et annet dokument (saksnr: 2020/1119, dokumentnr: 9), står følgende: «I Prop. 49 L (2016–2017)...Avlastning kan gis ut fra ulike behov og organiseres på ulik måte. Tjenesten kan tilbys i eller utenfor hjemmet, i eller utenfor institusjon, og skal omfatte et forsvarlig tjenestetilbud for personen som har omsorgsbehovet».

Dette må kommenteres og påstandene som blir fremlagt bør bestrides. For å starte med det siste: Prop. 49 L (2016–2017) beskriver kun hvilke former for pårørendestøtte kommunen skal gi; 1. opplæring/veiledning, 2. avlastningstiltak og 3. omsorgsstønad. For å finne ut av rammene for innholdet, må en se til andre kilder. En viktig referanse her er «Veileder for landsomfattende tilsyn 2009 – Kommunale sosial- og helsetjenester til barn i barne- og avlastningsboliger».

Lars Rune Halvorsen

Forfatteren er førstelektor/studieleder for studieprogrammene bachelor i vernepleie og mastergrad i psykososialt arbeid ved Høgskolen i Østfold

Styremedlem i NFU Nedre Glomma

Der står følgende: «Boligene bør være mest mulig lik et vanlig hjem, med nødvendig tilpasning til barna som skal være der. Boligene bør ligge gunstig til for skole, fritidsaktiviteter og lekeareal. Boligene bør være eneboliger, rekkehus eller leiligheter i den vanlige boligmassen med tilknyttede utearealer. Det bør ikke etableres boliger hvor flere enn fire barn bor, og det bør ikke være avlastningsplasser der barn bor fast. De som bor sammen bør i størst mulig utstrekning passe sammen i alder, interesser og behov». Det er lett å se at føringene fra retningslinjen harmonerer dårlig med det å bygge en svær institusjon til 39 barn og unge, og en enda større personalgruppe.

Gjennom barnekonvensjonen og funksjonsnedsettelseskonvensjonen gis barn med funksjonsnedsettelser en ekstra beskyttelse. Konvensjonene fastslår at barnets beste alltid skal legges til grunn, forelegger forbud mot diskriminering, også på grunnlag av funksjonsnedsettelse, samt vektlegger funksjonshemmede barns rett og myndighetenes plikt til å tilrettelegge for at også barn med funksjonshemning skal inkluderes i samfunnet. Innføring av store enheter er også i direkte strid med normaliseringsprinsippene som lå til grunn for avviklingen av institusjonsomsorgen og «den lille gruppes» prinsipp. I tillegg er det betydelige, faglige grunner til å hevde at store institusjoner fører til dårligere tjenestetilbud til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Selve kunnskapsgrunnlaget og forståelse for hvilke psykologiske og psykososiale behov barn og unge har i sin alminnelighet, især barn med nedsatt funksjonsevne, ser ut til å være fraværende i saksdokumentene til administrasjonen. Her snakker vi om behov som øker i takt med de ekstra utfordringer som følger av å ha problemer med å tolke, kommunisere og forstå omgivelsene rundt seg. Det er et stort behov for å etablere gode relasjoner til viktige nærpersoner og andre trygge voksne. Når vi i tillegg vet at mange barn og unge har behov for trygge, stabile rammer basert på kvalifisert, godt miljøarbeid og -terapi, så vet vi ganske mye om at større miljøer fungerer betydelig dårligere enn små.

I forskningslitteraturen som har fulgt mennesker med utviklingshemming og -forstyrrelse, er det ikke dokumentert at større enheter og store personalgrupper fører til større kvalitet og stordriftsfordeler. Derimot viser litteraturen det motsatte; større grad av ansvarsfraskrivelse, fragmenterte tjenester, mer ubehag/støy for brukerne, økt risiko for uheldige sammensetninger av brukere, høyere sykefravær og vanskeligere å oppnå det nødvendige, systematiske arbeidet som ofte er påkrevd i denne brukergruppen for å oppnå gode resultater.

Internasjonal forskning viser at når enhetene blir større enn seks, synker kvaliteten vesentlig og gir dårligere livskvalitet. Mindre enheter fører til de viktige prinsippene innen aktiv støtte som består av fem områder; 1) front-linje-ledelse/ praksis, 2) kultur, 3) organisatoriske karaktertrekk, politikk og ressurser, 4) ressurser og setting og 5) eksterne omgivelser. For å lykkes og gi gode tjenester, er det evidens for særlig tre områder innen de fem; at ansatte arbeider etter prinsippene om aktiv støtte, en nær-ledelse (front-line), samt at bofellesskapene er på maksimum seks personer (Bingsby & Beadel-Brown, 2016).

Dette er saken:

Fredrikstad kommunes avlastningstilbud for personer med funksjonsnedsettelse er i dag lokalisert på fem steder i kommunen

Avlastningstjenesten har i dag tilhold på Kiæråsen (som kommunen eier selv og vil bruke til barnehage), Gamleveien (boligbygg som kommunen eier selv), Smaragdveien på Begby (som kommunen eier sammen med Begby Idrettslag), Strålsundveien (enebolig som kommunen eier selv) og Åsebråten (der kommunen leier plass). Kommunen har også dagtilbud og aktivitetstilbud i Bratlia (som kommunen eier selv)

Fredrikstad kommune kjøpte i 2017 Furutun i Oredalen av fylkeskommunen med tanke på å rehabilitere bygget og bruke det til tjenester for funksjonshemmede.

Ved behandlingen av årets kommunebudsjett, satte politikerne av drøye 53 millioner kroner til dette i investeringsplanen.

Nå er det klart at det vil koste over 100 millioner å sette i stand Furutun hvis man skal samle hele tjenesten der, slik både administrasjonen og flertallet i helse- og velferdsutvalget anbefaler.

Politikerne har også fått et alternativ som går ut på sette i stand deler av Furutun og bare flytte avlastningstjenesten fra Kiæråsen dit, mens de fire andre lokasjonene beholdes. Dette anbefaler rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne, men det fikk ikke flertall i helse- og velferdsutvalget.

Det er bystyret som gjør det endelige vedtaket 7. mai.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:15.