Korsbåndsskadene florerer – byens idrettslag svikter sine utøvere på forebygging

Idrettsledere sier at de ikke har tid og råd til å ta det skadeforebyggende arbeidet på alvor. Manuellterapeuten svarer at de ikke har tid og råd til å la være.  På bildet (fra reportasje i FB i fjor) ser vi Mathilde Fjørtoft Karlstad trene seg opp etter korsbåndskade.

Idrettsledere sier at de ikke har tid og råd til å ta det skadeforebyggende arbeidet på alvor. Manuellterapeuten svarer at de ikke har tid og råd til å la være. På bildet (fra reportasje i FB i fjor) ser vi Mathilde Fjørtoft Karlstad trene seg opp etter korsbåndskade. Foto:

Av

Manuellterapeut Svein Kristiansen: – Hvem tar det fulle og hele ansvaret for å sette utøverens helse først på agendaen? Før resultat, utvikling, laget, tabellen og medaljen?

DEL

Leserbrev

Mange av byens idrettslag har to store målsettinger. Det ene er at flest mulig barn og unge skal drive med organisert idrett lengst mulig og det andre er å kunne legge til rette for at de beste barna skal kunne utvikle seg på best mulig måte og oppnå sitt ytterste potensial.

Skader og sykdom blant barn og ungdom er den aller største grunnen til at de går glipp av trening, ikke oppnår sine målsettinger og dermed verken får muligheten til å være med lengst mulig eller å strekke seg lengst mulig. 14–24 prosent av alle utøvere i barne- og ungdomsidretten er til enhver tid er skadet. Det finnes selvsagt ingen logikk i at man skal kunne forebygge og forhindre 100 prosent av alle typer skader og sykdom, da det å være skadet eller syk er en del av det å drive med idrett.

Men. Etter å ha lest igjennom tilgjengelige handlingsplaner, sportsplaner, visjoner og målsettinger til de fleste av byens idrettslag, fra de store til de små, har de en sterk fellesnevner i minus. Ikke et eneste sted i dokumentene er det brukt mer enn én setning på tiltak / strategier og eller målsettinger om å bidra til å skape friske og skadefrie utøvere. Det er ingen eller få planer om å implementere skadeforebyggende treningsarbeid i klubbene og det er ingen definisjon av hva et medisinsk apparat skal inneha av kompetanse for å utføre denne oppgaven eller hvem som har ansvaret for dette.

Man blir ikke best av å være skadet hele tiden.

Når man går videre inn i sportsutvalg, sportslig ledelse eller trenerapparatene finnes det få eller ingen med offentlig helsefaglig utdanning og kompetanse. Videre finnes det svært få eller ingen ressurspersoner rundt helsearbeidet i klubbene som kan dokumentere offentlig, formell og idrettsmedisinsk videreutdanning og kompetanse heller.

Skaden som alle utøvere – spesielt i ballidretter – frykter mest, er fremre korsbåndskader. Prevalensen av korsbåndskader hos barn og ungdom er stigende. En korsbåndsskade setter en ungdomsutøver ut av idretten i minimum 12 måneder, det dobler muligheten for å skade det andre kneets korsbånd og sjansene for senskader og et dårlig fungerende kne i voksen alder er stor. Når vi også vet at studier på forebygging av korsbåndsskade kan redusere både omfang, prevalens og tilbakefall med opptil 50 prosent, er det nært utilgivelig av et idrettslag og ikke ha skadeforebyggende trening implementert som en rød tråd i den sportslige planen til klubbene.

I 2018 har vi bare i våre klinikker i Fredrikstad sett 33 korsbåndskader, en oppgang på 26 prosent fra 2017, en trend som speiler trenden vi også ser i vitenskapelige dokumenter / publiserte data både nasjonalt og internasjonalt. Av de 33 casene var 59 prosent av utøverne under 18 år, den aller yngste 14. Det aller tristeste og mest bekymringsverdige er at ved 67 prosent av tilfellene skjedde skaden hos en utøver hvor laget og eller klubben ikke hadde fast skadeforebyggende trening implementert i hverdagen.

I enkle tall betyr det at dersom skadeforebyggende trening var implementert, kunne man unngått korsbåndsskade på opptil 11 av de 33 skadede utøverne. Av de 33 skadene var det da også 11 av dem som drev skadeforebyggende trening, men som allikevel skadet seg. Gjennomgående trend hos disse er at dette er utøvere som 1) spiller på flere lag i ulike aldersklasser, 2) spiller like mye kamp som de har treninger pr. uke, 3) er overvekt av jenter og driver med håndball og fotball.

Hva er det som gjør at klubbene ikke prioriterer dette området i sine handlingsplaner? Hva er det som gjør at kunnskapen vi har ikke kommer seg ut på treningsarenaen? Og hva er det som gjør at klubbene tilsynelatende ikke er opptatt av å gjøre hva de kan for å forebygge skader og videre helsearbeid? De vanligste begrunnelsene er:

1. Vi har ikke tid, da vi må bruke den tiden vi har i hall / bane på selve idretten.

2. Vi har ikke ressurser eller økonomiske midler til å bruke på helsearbeid.

3. Vi vet ikke helt hva vi skal gjøre eller hvordan vi skal få det til.

Hva er det som skal til for å endre tilnærmingen om skader og helsearbeid i klubbene, all den tid kunnskapen er lett tilgjengelig, anbefalingene er kjempesterke og backet opp av solide data fra både vitenskap og erfaring?

1. Dere har ikke tid til å ikke bruke tid på skadeforebyggende arbeid. Dere har ikke tid til å ikke ta vare på de barna og ungdommene som er en del av den organiserte idretten. Dere har ikke tid til å vente på at de skader seg for så å se at de med høy sannsynlighet ikke returnerer til idretten.

2. Dere har ikke råd til å ikke investere i mennesker med denne kunnskapen og å sette dette høyest på den økonomiske og sportslige agendaen. Det er det aller viktigste arbeidet som finnes i et idrettslag å ta vare på utøverens helse. Skader som kan forebygges gjennom implementering av kunnskap som eksisterer for å sørge for god utøver helse må prioriteres. Nå. Men ikke minst for fremtiden. Tiden etter idrettskarrièren er over. Tiden som kommer når ikke idretten betyr alt lenger. Det er ikke lenge til for mange.

3. Dere har ikke tid til å ikke få det til. Kunnskapen og kompetansen finnes både internasjonalt, nasjonalt og lokalt og implementeringen er ikke vanskelig. Det krever dog en radikal endring i kultur og forståelse av hvor man skal implementere de økonomiske ressursene rundt skadeforebygging og utvidet forebyggende helsearbeid.

Alle er med på at dersom man skal bli best, må man trene mye. Vitenskapen forteller oss at dersom man skal tåle å trene mye, må man lære seg å tåle mye trening. Kroppen er adaptiv, responderer godt til gradvis økende belastning og tolererer svært høye treningsmengder. Om man trener smart. Det som er sikkert er at de som trener mye, de som er fysisk sterke og de som tåler mye trening er mindre skadet. Er man mindre skadet, trener man mer og trener man mer, har man muligheten til å utvikle seg. Man blir ikke best av å være skadet hele tiden. Ei heller blir man med lengst mulig dersom man er skadet hele tiden.

Hvem tar ansvaret for å ta skadeforebyggende arbeid og forebyggende helsearbeid til styrerommet, inn i handlingsplaner og sportsplaner? Hvem blir første klubb til å ansette helsepersonell med relevant og formell videreutdanning i idrettsmedisin i egendefinerte roller som omhandler forebyggende helsearbeid? Hvem tar ansvaret for å flytte de økonomiske midlene fra rehabilitering og opptrening til skadeforebyggende trening og forebyggende helsearbeid før skadene oppstår? Hvem tar det fulle og hele ansvaret for å sette utøverens helse først på agendaen? Før resultat, utvikling, laget, tabellen og medaljen?

Den viktigste diamanten er den uslepne. Den kan nemlig formes ved hjelp av kunnskap, handling og endring.

Svein Kristiansen

Manuellterapeut, spesialist i manuellterapi

MSK Klinikken / Fredrikstad Idrettsmedisin

Følg på: Facebook

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags