Gå til sidens hovedinnhold

Uklare fronter - kirken bør informere om kandidatene

Artikkelen er over 5 år gammel

- Man kan frykte at stor vekt på det folkelige i kampen for en åpen og mangslungen kirke kan mobilisere de mer konservative krefter som finnes i folkedypet, skriver Arne Martin Klausen.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Professor Kjetil Hafstads kronikk 3. august i Fredriksstad Blad forsøkte å avklare frontene i kirkekampen, men bare et stykke på vei. Allerede mitt valg av krigsmetafor – frontene – vil nok noen mene er et for sterkt uttrykk. Selv om vår historiske barnelærdom inneholder mye om religionskriger og vår samtid preges av religiøse konflikter, på hele kloden, skal jeg nøye meg med uttrykket åndskamp.

En av landets største misjonsorganisasjoner Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) har, før dette valget, dannet et nytt trossamfunn. Det er en ny kirke med dyp mistillit til den kirke som kaller seg «Åpen folkekirke». Åpen folkekirke stiller med en egen liste, og Hafstad oppfordrer folk til å bruke den.

Men det er vanskelig å finne ut hva de enkelte kandidater står for, selv om Menighetsbladet presenterer noe. Hafstad konkluderer sin kronikk med noen trekk ved folkekirke som «nærhet til grasrota» og «en gruppe mennesker som hadde tapt sitt hjerte til evangeliet og ville dele det med andre» (ur-kristendommen?)

Vi øyner i disse formuleringer et forsøk på å tone ned den bokstavtro og øvrige fundamentalistiske teologi som har preget lavkirkeligheten, både lutherske og reformerte varianter, helt siden den virkelig store åndskamp i Norge. Den sto mellom den liberale teologi og åndshøvdingen Ole Hallesby og hans tilhengere.

I denne kampen som fortsatt lever i kristenheten, har mer eller mindre liberale teologer trukket det lengste strå. Det er i dag allment akseptert at det foregår en kontinuerlig debatt om hva som kan underkastes fortolkning av kilder, og hvor mye historisk kontekst man kan nærme seg forståelse av dogmer med.

Den nye kirkens mer liberale medlemmer har for lengst forlatt apostelen Paulus´ kvinnesyn og gleder seg over at Hans Nielsen Hauge slapp kvinner til på talerstolen.

Når det gjelder dagens konflikt om homofili og presterollen, er situasjonen en annen. Her råder fortsatt kristen bokstavtroskap, men sammen med tre solide kulturtradisjoner utbredt over store deler av Orienten, den jødiske, kristne og, muslimske. Felles for disse tre religiøse tradisjoner er at de har gitt grobunn for kvinneundertrykkende og diskriminerende ideologier.

I dag er det også sterke krefter som kjemper mot dette – noe det er viktig å understreke. Holdningen til homofili og presterollen, er således mer enn et religiøst spørsmål. En mer verdslig, konservativ holdning gjør seg gjeldende blant «folk flest», ofte kalt populisme.

På denne bakgrunn kan man frykte at stor vekt på det folkelige i kampen for en åpen og mangslungen kirke kan mobilisere de mer konservative krefter som finnes i folkedypet. Derfor burde kirken gjort mer for å informere velgerne om kandidatenes ståsted i dette som sies å være det første viktige kirkevalg.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:15.