Det gjør ikke noe om du som leser ikke er enig. Men ikke hat meg, det er litt drøyt.

Tony Backe kneler for å tenne et lys for ofrene etter skytingen på nattklubben Pulse i Orlando natt til søndag.

Tony Backe kneler for å tenne et lys for ofrene etter skytingen på nattklubben Pulse i Orlando natt til søndag. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Karen Marie Ulvestad-Grandahl skriver om terror og frykt etter attentaten i Orlando. Men først og fremst om hat: Kanskje vi ikke klarer å møte hatet med kjærlighet. Men vi må prøve å ikke møte det med nytt hat.

DEL

Kronikk 

Når jeg er sammen med barn, mine egne og andres, tenker jeg noen ganger på hvor mye ordet hater blir brukt. Jeg hater agurk. Jeg hater mygg. Jeg hater deg, mamma. Vi voksne er kanskje litt mer forsiktig med begrepet, jeg har i hvert fall aldri sagt det til noen og ingen har sagt det til meg.

Verden ble sjokkert over de grusomme scenene og historiene fra Orlando tre dager siden, hvor en gjerningsmann gikk inn  på en nattklubb og skjøt rundt seg. Det er den verste skyteepisoden i USA i nyere tid.

Hatkriminalitet er definert ( wikepedia) som en fellesbetegnelse på lovbrudd utført mot personer på grunn av deres seksuelle legning, kjønnsidentitet, religion, etniske opprinnelse, funksjonsevne eller annen status. I Norge kom den betegnelsen inn i lovverket i 2006 som følge av enn bølge kriminalitet mot homofile. En bølge. Så rart å bruke ett så fint ord som bølge for å beskrive noe så grusomt, at mange homofile ble skadet, drept, trakassert fordi de nettopp er det, homofile.

Karen Marie Ulvestad-Grandal.

Karen Marie Ulvestad-Grandal. Foto:

At skyteepisoden i Orlando var hatkriminalitet kan ikke være tvil om. Drapsmannen gikk inn på en nattklubb hvor han hadde vært før, så han visste hvem som var der. Han visste at det var et homofilt klientell. Han hadde vært der før og vært sint. Han tok med seg et gevær og en håndpistol, så han var godt forberedt. Han var klar og bestemt på å drepe.

Det jeg føler nå er dyp sorg og redsel. Og det får være det en stund, det skal ikke få bli hat.

Noe mer enn det vet jeg ikke nå. Ville han drepe så mange som mulig? Ville han drepe både menn og kvinner? Var han ute etter noen enkelte personer? Jeg vet ikke, kanskje vi får flere detaljer etter hvert.

Skyteepisoden i Orlando har også blitt kalt en terrorhandling. Definisjonen på terror er «organiserte voldshandlinger som skal skape sterk frykt.»  Jeg trodde alle terrorhandlinger skulle ha en slags ideologi, eller politisk agenda. Slik som Anders Behring Breivik handlet Omar Mateen tilsynelatende helt alene. Hadde de en politisk agenda? Breivik hadde det, det vet vi gjennom avhør og retttsak, men Mateen ble drept i samme klubb som sine ofre. Var hans politikk hat mot homofile? Er det en slags ideologi?

Terror betyr å spre frykt og terror er effektivt. Mange blir redde. Mange er redde.

Nyheten om tragedien i Florida nådde oss her i Norge i rykk og napp, slik det ofte er. En skyteepisode, flere drept var det første jeg hørte.  Timene går og nyhetene kommer fortere,  29 drept, flere skadet, gisselsituasjon. Klubb for homofile og lesbiske, 50 drept, gjerningsmann med afghansk opprinnelse.

Og da begynte terroren en gang til, her: 

«Godt at noen endelig tar kål på de perverse svina.»

«Så lenge vi slipper muslimer inn i landet vårt, inviterer vi slike handlinger til Norge. Når skal politikerne skjønne det».

«Afghanere burde skytes.»

«Han var helt klart psykisk syk, og skulle aldri noen gang fått leve opp.»

«Islam sier det er greit å slå kvinner og skyte homofile, hva kan vi forvente?»

Dette var alle sammen kommentarer i sosiale medier som kom fort, bare sekunder etter at saker ble lagt ut. Så fort, tar det så kort tid å finne frem hatet?

Terror gjør meg redd. Mange ganger. Jeg blir redd for meg selv. Jeg blir redd for at noen hater homofile og lesbiske mennesker de ikke engang kjenner så sterkt at de er villige til å gjøre seg selv til morder. Jeg blir redd for hva slags verden barna våre vokser opp i. Men mest av alt er jeg redd for hatet, hatet som blusser opp hos noen i en allerede fryktelig situasjon. Hatet mot muslimer, annerledestenkende, homofile, kvinner, psykisk syke, arabere og så videre. Hvorfor er det en mekanisme å svare på hat med hat?

I en liten snutt på Facebook så jeg en kvinne fortelle noe hun lærte i sin tidligere jobb i CIA .

 «Everybody thinks they’re the good guys.»  - Alle mener/tror de er de gode.

Vi deler hverandre opp i mye vi mennesker, men først og fremst deler vi oss kanskje opp i gode og onde. Vi og dem. Venner og fiender. Og jeg, jeget er alltid god, jeg har rett og mener det gode. Men vi kan ikke være gode, når vi hater. Selv om det er såkalt rettferdig harme. Hat er alltid negativt. Uansett tro eller ideologi, er den drevet av hat, så er det ondt. Hvis din tro sier deg at du skal hate noen, så bytt tro, hørte jeg noen si. Bytt ut ordet tro med politikk, ideologi, venn, nasjon. Det funker.

Det er klart at dette bare er min mening og den får jeg stå for. Det gjør ikke noe om du som leser ikke er enig. Men ikke hat meg, det er litt drøyt. Ikke hat noen. Kanskje vi ikke klarer å møte hatet med kjærlighet. Men vi må prøve å ikke møte det med nytt hat.

Jeg vet ikke om jeg noen gang hatet noen, og jeg håper jeg aldri opplever det. Jeg vet ikke om jeg vet hva det er, å hate noen. Å hate noen med et intenst mørke som kjennes fysisk. Å ønske noen død. Å ønske at man aldri hadde truffet noen. Å hate seg selv. Og hate hvordan du får meg til å føle. Å ønske å drepe noen.

Det jeg føler nå er dyp sorg og redsel. Og det får være det en stund, det skal ikke få bli hat.

Fred over minnet til alle drepte på Pulse, skadete og deres familier og venner.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags