25 år siden staten uten identitet forsvant

Kronikkforfatter Sigmund Kvam tar et tilbakeblikk på historiens merkelige parentes med navnet DDR.

Kronikkforfatter Sigmund Kvam tar et tilbakeblikk på historiens merkelige parentes med navnet DDR.

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Professor Sigmund Kvam forteller historien om Øst-Tyskland, staten som Stalin konstruerte og som ikke kunne leve uten Sovjetunionens støtte.

DEL

Kronikk 

For drøye 25 år siden Tyskland ble én stat igjen, nærmere bestemt den 3. oktober 1990. Landet hadde vært delt i to stater siden 1949, i Norge kjent som Vest-Tyskland og Øst-Tyskland. Ikke bare var ett land ved makt blitt delt i to stater, men disse statene hadde heller ikke den man kan kalle en vanlig grense: Den var tilfeldig trukket og strengt bevoktet og  man risikerte å bli skutt hvis man prøvde å ta seg over utenom grenseovergangene.

Den tyske hovedstaden, Berlin, var delt i to, fra 1961 med en mur som effektivt hindret kryssing av grensen. Sjansen for å bli skutt ved fluktforsøk var overhengende –  i Berlin ble 38 mennesker drept under fluktforsøk. Dette delte en storby, det delte områder som geografisk og kulturelt hørte sammen og det delte ikke minst familier i hopetall. Berlin ble det tydeligste bevis på det delte Tyskland og Europa, på mange måter en miniutgave av den globale kalde krigen.

Bakgrunn:

  • Sigmund Kvam er professor ved Høgskolen i Østfold. Kvam har oversettelsesvitenskap og tysk språkvitenskap med hovedvekt på tekstlingvistikk og fagspråkslingvistikk som sitt forskningsfelt.
  • Han holder mandag kveld foredrag om Øst-Tyskland, om hvordan staten DDR ble opprettet og oppløst, på Litteraturhuset.

Men det var kun den ene av de to tyske statene – Øst-Tyskland eller DDR som den kaltes – som nektet folk utreise, sperret grensen og skjøt folk som prøvde å ta seg over. Hva slags stat var så dette DDR? Og hvorfor forsvant den som dugg for solen da muren i Berlin falt høsten 1989? Det er tema for møtet på litteraturhuset førstkommende mandag – og  i forkortet form også for denne kronikken.

Da DDR feiret sitt 40-års-jubileum den 7. oktober 1989, var det ingen som kunne forestille seg at systemet i DDR kun et par måneder senere ville være knust og at DDR et år senere ville gå over i historien. Men noe var i gjære. Det var demonstrasjoner i gatene, i Leipzig var det demonstrasjoner hver mandag en stund.

Jeg var selv i Berlin den 7. oktober 1989 og merket at stemningen var spent. Jeg fikk ikke komme inn i Øst-Berlin og det var plassert grensevakter i stort antall både ved og oppå Brandenburger Tor og på viktige trafikknutepunkt. Da så muren helt uventet falt i november 1989, begynte man å ane at dette kunne ende helt katastrofalt for DDR.

Men DDR sto ikke alene i denne kampen for politiske reformer – alle de østeuropeiske statene var i ferd med å fri seg fra Sovjetunionens kontroll av politikk og samfunn. Likevel var DDR i en særstilling. En polsk journalist skrev meget treffende om liberaliseringen av de sosialistiske statene i Øst-Europa: ‘Hvis sosialismen forsvinner i Polen, er vi fortsatt polakker med vår polske nasjonale identitet. Men hvis sosialismen skulle forsvinne i DDR, hvilken nasjonal identitet sitter da DDR igjen med? Absolutt ingen’.

DDR var en helt egen stat med et spesielt problem til sin egen identitet. Det viktige spørsmålet hvem er vi? – altså et folks nasjonale identitet -  var noe befolkningen aldri fikk mulighet til å mene noe om. Det ble bestemt ovenfra. Den nasjonale identitet var en selvfølgelighet i en stat som Polen, men ikke i DDR.  Hva var da så spesielt med DDR?

For det første var DDR et produkt av den kalde krigen, nærmere bestemt den sovjetiske Europapolitikken. Denne politikken var preget av en plan om å kontrollere alle de østeuropeiske statene og også Tyskland. Sovjetunionen og dets diktator Josef Stalin hadde ‘prefabrikert’ regjeringer i Moskva under krigen, deriblant også for Tyskland, nemlig en gruppe eksilkommunister under  ledelse av Walter Ulbricht, DDRs senere ubestridte leder helt frem til 1971.

Dette er nå entydig dokumentert i sovjetiske kilder fra årene rett etter krigen historikere først i de seneste årene har fått tilgang til. Stalin regnet nemlig med at USA ville kunne trekke seg tilbake fra Europa som de gjorde etter første verdenskrig, og overlate europeerne til seg selv. Den eneste motstander Stalin da ville ha, var Storbritannia, og britene ville være for svake til å kunne demme opp mot en sovjetisk dominans i Øst- og Mellom-Europa.

Men USA gjorde faktisk det motsatte: De pumpet Europa full av penger og satte hardt mot hardt mot sovjetisk innflytelse i Europa. Et Tyskland under sovjetisk dominans var da ikke aktuelt. Men Stalin hadde jo landets østlige del, og den gjorde han om til en egen stat.

DDR hadde altså intet historisk-kulturelt grunnlag for sin statsdannelse, det var ene og alene militær-strategiske hensyn som lå bak: DDR var et vestlig brohode for Sovjetunionen, og ble fort kalt Frontstaat i vest. Eller som partisjef Breschnew i Sovjetunionen sa til den senere østtyske lederen Erich Honecker i DDR i 1970: «Husk nå en ting Erich – uten Sovjetunionen, intet DDR».

Denne «frontstaten» ble systematisk bygd opp som en partistyrt sosialistisk stat. Det var aldri snakk om frie valg, mandatfordelingen i nasjonalforsamling var bestemt ved lov og det var kun én liste å stemme på. Kommunistpartiet kontrollerte presse, kulturliv, skole, politikk, forvaltning, organisasjoner  – kort sagt alt.

Statsforvaltningen gikk etter én kommandolinje og økonomien var planstyrt av partiet. Den sosialistiske økonomien var nå et kapittel for seg selv – et statlig byråkrati fastsatte folks behov for ditt og datt og bedriftene hadde utelukkende kvantitative mål for produksjonen. Man fikk da billige matvarer, men butikkhyllene ble fort tomme. Skulle du være sikret å få det du ville ha, var det vanlig å stikke av fra jobb en tur mens det ennå var varer i butikkene. Etter kontortid var nemlig de mest populære varene ofte borte.

Folk ordnet seg – man hadde sine forbindelser og drev en utstrakt byttevirksomhet. Eller som en håndverker i Dresden sa det: « En sosialist uten forbindelser er like fattig som en kapitalist uten penger». Likevel greide DDR å holde en relativt høy levestandard; det var ingen arbeidsløshet og folk kunne også bo billig (det var ingen boligspekulasjon).

Men det ble nok av køståing og kreativ byttehandel og folk så til sine landsmenn i vest: Der var levestandarden en helt annen, statlig kontroll av organisasjons- og privatliv fraværende, de hadde fri presse, organisasjonsfrihet og ikke minst reisefrihet. Da Sovjetunionen endret sin Europa-politikk under Gorbatschow mot slutten av 80-tallet, brøt først systemet sammen i Ungarn og andre østblokkstater.

Da visste man i DDR at russiske tanks ikke ville knuse et folkeopprør. Grunnforutsetningen for DDR, sovjetisk kontroll og systemgaranti, var med ett borte. Og da ble DDR borte også. Den 18. mars holdt DDR sitt eneste frie valg, og ca. 85 prosent av stemmene gikk til partier som støttet et forent Tyskland. Den 23. august 1990 vedtok nasjonalforsamlingen i DDR med 294 mot 62 stemmer å avvikle DDR som stat og gå sammen med den vestlige delen av landet til et samlet Forbundsrepublikken Tyskland.

DDR hadde vært en stat uten legitimitet i befolkningen, den ble en interessant parentes i Europas historie og er symbol på den kalde krigen. DDR kom nesten umiddelbart på museum, og der er den ennå. Et besøk på fluktmuseet i Berlin viser hvordan folk flyktet fra øst til vest og det relativt nye DDR-Museum ved Bahnhof Friedrichsstrasse i Berlin gir et kort innblikk i hvilken stat dette var. 

Men aller mest får man igjen ved å snakke med folk som faktisk opplevde DDR fra innsiden. De kan virkelig fortelle utrolig interessante  - og for mange mennesker i dag helt utrolige historier.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags