Juks og fanteri i vitenskaplig forskning

Av

Prorektor Lars-Petter Jelsness-Jørgensen: Nylig gjorde et redelighetsutvalg det klart at en forsker ved Høgskolen i Østfold hadde fabrikkert data og brutt god vitenskapelig praksis. Men hva er egentlig god vitenskapelig praksis? Og er juks og fanteri noe nytt i norsk forskning?

DEL

Kronikk

Det er liten tvil om at forskning er av stor betydning både for enkeltmennesker, for samfunnet generelt og for utvikling. Forskning har vært og er kilden til blant annet nasjonale og internasjonale industrieventyr, til økonomisk vekst, høyere levealder og bedre behandlingsmetoder.

Et grunnleggende trekk ved all forskningsaktivitet er streben etter ny kunnskap, der kritisk og systematisk etterprøvning og fagfellevurdering er helt nødvendige pilarer for å sikre kvalitetssikring. De nasjonale forskningsetiske komiteer påpeker at ærlighet, åpenhet, dokumenterbarhet og systematikk er helt nødvendige elementer for å nå dette målet. Av disse grunner er også forventningene om hvordan en forsker skal opptre i sitt arbeid svært høye, og ikke minst tydeliggjort gjennom nasjonalt lovverk og internasjonale konvensjoner.

Universitet og høyskoler har et lovpålagt ansvar for å verne om akademisk frihet. Denne friheten skal sørge for at forskere fritt kan formidle ideer eller fakta, selv i de tilfeller der dette kan være ubehagelig for arbeidsgiver, såvel som samfunnet forøvrig. Dette er ikke bare et viktig demokratisk prinsipp, men også av særlig viktighet i en økende postfaktuell samfunnsdebatt der argumenter appellerer til følelser og frakobles fakta.

Samtidig er ikke akademisk frihet ensbetydende med at det er fritt frem for forskere å gjøre som en selv vil. Universitets- og høgskoleloven pålegger også institusjonene å sikre at forskning holder høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige og etiske prinsipper. Det stilles blant annet krav til den enkelte forskers og institusjons kompetanse, til forsvarlig og hensiktsmessig prosjektgjennomføring, og til databehandling og lagring av forskningsdata.

Dette er særlig viktig i en økende postfaktuell samfunnsdebatt der argumenter appellerer til følelser og frakobles fakta.

I saken som ble avdekket ved HiØ mente det sakkyndige utvalget at både forskerens kompetanse, såvel som datalagring var mangelfull.

I et historisk perspektiv er Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841-1912) mest kjent for sin betydningsfulle forskning om spedalskhet. På den tiden Armauer Hansen arbeidet som lege ved pleiestiftelsen i Bergen, var det avdekket to typer spedalskhet; en glatt og en knutete form.

Det var derimot ukjent hvorvidt personer som var rammet av en type spedalskhet kunne smittes av en annen, noe Armauer Hansen ønsket å utføre forsøk knyttet til. Som et ledd i dette tilkalte han Kari Nielsdatter Spidsøen, en pasient som var innlagt på pleiestiftelsen med glatt spedalskhet, til sitt kontor. Uten forvarsel stakk han henne i øyet med en nål som like før hadde vært stukket i en annen pasients spedalske hudknuter.

Som en direkte følge av dette ble hendelsen senere behandlet i rettsvesenet, og i dommen fra 1880 heter det blant annet at: «han ikke kunde gaa ud fra, at hun vilde have samtykket i at underkaste sig, hvis han paa Forhaand havde gjort hende bekjent dermed». Retten påpeker altså her at pasienten ikke har mottatt informasjon om forsøket og ei heller at hun har kunnet gi sitt samtykke til dette.

I dagens generelle forskningsetiske retningslinjer heter det at samtykke er hovedregelen ved forskning på mennesker eller på opplysninger og materiale som kan knyttes til enkeltindivider. Videre er det et sentralt at samtykket skal være informert, frivillig og dokumenterbart. Det er altså forskningens plikt å sørge for at inklusjon i studier ikke skjer på bakgrunn av ulike pressmidler.

Videre har forskningsdeltakere i utgangspunktet krav på at personlig informasjon blir behandlet konfidensielt. Dette innebærer at forskeren må hindre at slik informasjon tilfaller andre enn de deltakerne har samtykket til at skal kunne se informasjonen. Dersom det derimot skulle vise seg at forskningen avdekker fare for alvorlige straffbare handlinger, har forskeren rettslig plikt til å avverge dette.

En forskers habilitet er også nødvendig for at omverdenen skal kunne ha tillit til de vitenskapelige resultater som presenteres. Åpenhet om eventuelle tilknytningsforhold som kan reise spørsmål knyttet til forskeres uavhengighet er nødvendig for å ivareta denne tilliten. Eksempelvis kan forskere tilknyttet politiske eller religiøse interesser, som tar oppdrag for industri eller myndigheter, skape usikkerhet knyttet til hvorvidt forskningsresultatene har vært påvirket av andre forhold.

«Dette er den største svindelen fra en forsker verden noen gang har sett,» sa Richard Horton, redaktør i The Lancet, da legen og kreftforskeren Jon Sudbø ble avslørt for forskningsjuks i januar 2006. Sudbø hadde publisert resultater som viste at nokså ordinære smertestillende medikamenter, NSAIDS, kunne redusere risikoen for kreft i munnhulen.

Funnene, som først ble betegnet som sensasjonelle, viste seg å være basert på fiktive oppdiktede pasienter. Sudbø hadde altså fabrikkert data. De generelle forskningsetiske retningslinjene påpeker at «forskeren har et ansvar for egen forsknings troverdighet. Fabrikkering, forfalskning, plagiering og liknende alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis er ikke forenlig med slik troverdighet».

Som følge av Sudbø-saken har en lang rekke reguleringer kommet på plass, både knyttet til lovverk og også eget granskningsutvalg for uredelighet. Dette har vært viktig. Selv om den siste tids hendelser ved HiØ har rettet seg mot en person, påfører det vedkommendes medarbeidere og fagmiljø skade. Det er uakseptabelt. Samtidig har vi som institusjon et klart ansvar for å sikre disse viktige prinsipper ytterligere.

Uredelighet er en trussel mot kunnskapsbasert praksis. Som utdannings- og forskningsinstitusjon må og skal vi holde disse verdier høyt for å sikre tillitt og troverdighet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags