Enkel trening hjelper etter slag – hvorfor får ikke alle tilbudet?

– I dag synes det som om det er byråkrater innen helsevesenet, og som kun har en akademisk tilnærming til tiltak for slagrammede, som har størst innflytelse, skriver Carl Terje Strømberg.

– I dag synes det som om det er byråkrater innen helsevesenet, og som kun har en akademisk tilnærming til tiltak for slagrammede, som har størst innflytelse, skriver Carl Terje Strømberg. Foto:

Av

– Nå må tiden være inne til å gjøre noe konkret for de slagrammede, og ikke bare drive med endeløse utredninger, skriver Carl Terje Strømberg som vil legge frem sine krav for helseministeren.

DEL

Leserbrev

Det er årlig om lag 12.000–15.000 personer som får hjerneslag I Norge. Dette antallet vil trolig øke sterkt i årene som kommer da befolkningen ikke bare blir eldre, men også sykere som et resultat av en stressende livsstil som samfunnet har lagt opp til.

Nyere forskning viser helt klart at de fleste slagrammede kan bli bedre og kanskje helt få tilbake tidligere funksjoner ved en kvalitativ, spesifikk og intensiv trening. Dette vil enkelt forklart si at det må trenes under veiledning så ofte en klarer, og gjerne hver dag. Dette gjelder både kognitive og fysiske utfall.

Da behandlingen og tilbudet til slagrammede egentlig er så enkel, bør en spørre seg hvorfor dette ikke er et tilbud som gis i Norge til alle slagrammede. At det ikke gis medfører at veldig mange av de slagrammede blir mer uføre enn de kunne blitt ved dette enkle tiltaket.

Aksjonsgruppa vil derfor be om at det umiddelbart gjøres noe med denne situasjonen. Det er ikke tilfredsstillende at det settes i gang utredninger mv. som pakkeløsninger som en helt klart ser ikke vil medføre noe vesentlig bedring for en slagrammet. Dagen lovgivning er grei nok, og det samme gjelder div. utredninger/ nasjonale retningslinjer og lignende, som er laget.

Det er klart at det må tas mer hensyn til hva brukerne mener, de som tross alt har hatt slag og som vet hvor skoen trykker. Herunder må ikke de pårørende glemmes. En åpen dialog mellom helsepersonell og pårørende sikrer den slagrammede best mulig oppfølging, samtidig som dette vil føre til mindre belastning fra pårørende sin side, da det ofte er de som ender opp med det daglige ansvaret. Hvor resultatet ofte blir sykemelding på grunn av egen dårlig helse. Dette er jo også ganske kostbart for samfunnet.

I dag synes det som om det er byråkrater innen helsevesenet, og som kun har en akademisk tilnærming til tiltak for slagrammede, som har størst innflytelse. Disse har ofte også svært liten kompetanse på langtidsrehabilitering av slagrammede da dette på mange måter er et lite prioritert område, og som for det meste foregår ute i kommune. Vi er opptatt av kompetanse og ferdigheter i Norge. Nå må rett person være på rett plass også med tanke på rehabilitering for slagrammede. Fagpersoner med erfaring og gjerne et team bestående av ulike profesjoner må vurdere den enkelte sitt behov for rehabilitering, og på denne måten finne en løsning sammen med den slagrammede og pårørende.

Regjeringen formidler nytten av samhandling på tvers av yrkesgrupper, og tanken er god! Det er dessverre stor forskjell på teori og praksis også på dette området. I mange kommuner er det en stor utfordring med samhandling mellom ulike etater og nivåer for å få til et optimalt rehabiliteringstilbud for den det gjelder.

Nå må tiden være inne til å gjøre noe konkret for de slagrammede, og ikke bare drive med endeløse utredninger.

Løsningen er så enkel; gi den enkelte en rehabiliteringsplan ved overføring til hjemmet. Over 80 prosent er tilbakeført hjemmet innen tre måneder. I dag blir de fleste værende der uten relevant tilbud. Det samme gjelder slagrammede som ikke kan komme hjem, og havner på sykehjem, ofte uten særlig fysioterapi. Dette burde også være et prioritert område, da kvalitativ og hyppig trening i det minste vil opprettholde funksjonen, minske behovet for medisinering, eller i beste fall; komme hjem igjen på sikt. Undersøkelser viser at både pasient og personell føler seg tryggere og mer komfortable hvis medisiner som blant annet beroligende kan trappes ned. Dette vil være en investering, både for den slagrammede, helsepersonell og samfunnsøkonomien.

Det er bare å se til noen av våre naboland som har kommet vesentlig lengre enn oss på dette området. Rehabiliteringsplanen må følges av kommunen enten ved egne, eller innleide ressurser.

Kommunene er i dag gjennom lovgivningen pålagt å gi helsehjelp og dette kan en enkelt gi klare regler om i en forskrift til loven, hvis kommunene ikke forstår at de må gi tilbud etter en rehabiliteringsplan.

I praksis ser vi at tilbudet kan gis ved et ressurssenter som et helsehus eller lignende hvor de slagrammede kan møte opp hver dag og få de tjenestene som rehabiliteringsplanen foreskriver.

Opptrapping av rehabiliteringsmidler har dessverre ikke ført til et økt, utvidet eller faglig sterkere miljø innen rehabilitering i kommunene i den grad vi hadde håpet. Det viser seg dermed at det ikke bare er pengene som avgjør kvaliteten på tilbudet i kommunene.

Vi ber om at våre forslag tas på alvor. Vi kan ikke forstå annet enn at det må være positivt at en unngår at flere tusener slagrammede blir mer funksjonshemmet, kun ved å innføre enkle løsninger.

Vi vil samtidig be om et møte med statsråden for å kunne konkretisere våre forslag ytterligere. Til et møte vil vi ha med alle slagforeningene og eventuelt andre personer med fagkunnskap.

Carl Terje Strømberg

Advokat (slagrammet), Engelsviken, på vegne av:

  • Aksjonsgruppa for bedre slagrehabilitering
  • Rådet for bedre slagrehabilitering.
Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags