«Maia» (102) trente seg opp til å spille piano etter hjerneslag

– Det var ikke helt rent, rytmen var ikke helt sånn den tidligere hadde vært. Men det var det ingen som tenkte over akkurat da. Vi så gleden, livskvaliteten og mestringsfølelsen Maia satt igjen med, skriver Ann-Helen Bakken. Illustrasjonsbilde: Colourbox

– Det var ikke helt rent, rytmen var ikke helt sånn den tidligere hadde vært. Men det var det ingen som tenkte over akkurat da. Vi så gleden, livskvaliteten og mestringsfølelsen Maia satt igjen med, skriver Ann-Helen Bakken. Illustrasjonsbilde: Colourbox

Av

Ann-Helen Bakken forteller om gledestårene etter at den slagrammede gamle damen igjen kunne spille piano, og oppfordrer: – Aksepter aldri holdningen «Du har levd lenge nok nå – så nå kan du sette deg til!»

DEL

Leserbrev

Jeg har 16 års erfaring innenfor helsesektoren, og i nesten alle sektorer av den (sykehus, rehabiliteringsavdeling, rehabiliteringssenter, kommunalt, privat) hvor jeg har hatt æren av å jobbe sammen med noen herlige mennesker som har overlevd hjerneslag. Men det er mye rart man kan høre i sånne settinger, eller møte med «kollegaer». Mange rare fakta, myter og holdninger der ute.

En av de styggeste og mest skremmende holdninger jeg har møtt, har vært: Du har levd lenge nok nå – så nå kan du sette deg til!

Jeg jobbet sammen med en lege en gang som hadde denne tankegangen: Hvis du var over 80 år, så skulle du slappe av for da hadde man levd livet sitt. Hvor man etter et hjerneslag kunne unne seg å sette seg ned, slappe av og la folk stelle deg for dine resterende år. Man skulle ikke bruke tid eller krefter på å trene opp tapte funksjoner, for de kom aldri til å komme tilbake igjen.

Nyere forskning gjennom nevroplastisiteten (mulighet for endring i hjernen), viser nettopp til at man har endringer hele livet, selv om det går litt tregere desto eldre man er. Men det er absolutt mulighet for endringer i hjernenettverket, så hvorfor får man beskjed man skal slappe av og sette seg til når man får et hjerneslag?

Vi kunne ikke ha vært stoltere eller gladere for at vi ikke var nok en profesjon eller personer som hadde akseptert at Maia aldri skulle spille igjen.

Så fort vi åpner øynene om morgenen og sanseinnputtene strømmer på, så endres hjernen. Eller det er feil, vi trenger ikke å åpne øynene engang. Så fort bevisstheten legger merke til lyder eller følesansene våre registrerer en klump i lakenet, så begynner nervesynapsene i hjernen å fyre opp og sende signaler. Hvordan kan man da si at: Du har levd i 80 år, så nå kan du tillate å sette deg ned og bli sittende, ikke prøve å trene opp funksjonstap etter hjerneslaget engang – men forbli en pleiepasient. Hvem vet, den på 80 år kan dø i morgen, eller han/hun kan bli 100 år. 20 år sittende i en stol eller liggende i en seng som pleietrengende er litt for lang tid for min del altså.

Jeg hadde gleden og æren av å møte endame på 102 år, tidligere helt frisk, men som nå hadde fått et hjerneslag. La oss kalle henne Maia. Maia hadde en halvsidig lammelse med bare så vidt viljestyrte bevegelser av venstre armen og benet. Hun hadde tidligere vært svært aktiv innenfor musikk og elsket å spille piano. Etter hjerneslaget hadde hun fått beskjed fra denne legen: Nå skal du bare slappe av og kose deg resten av livet ditt. Hvor hun siden med et sorgfylt og tungt hjerte hadde akseptert at hun aldri kom til å spille piano igjen!

Hun kom heldigvis for rehabilitering (med bestilling om å få henne til å kunne stå oppreist), men på grunn av at fagpersonalet der hadde en god kompetanse innenfor plastisiteten/muligheten for endringer i hjernen etter et hjerneslag, så tenkte vi begge etter anamnese og undersøkelse av hva hun kunne at: nei, når Maia er så motivert for trening og orker å stå i det, så skulle ikke vi gi opp venstre hånd helt ennå.

Etter fire måneder med to timer spesifikke treningsøkter med fysioterapeut og ergoterapeut fem dager i uka, med benhard jobbing og fokusering. Oppfulgt med flere timer daglig egentrening. Maia var utrolig motivert, gledet seg til hver treningsøkt og klarte å stå i det – så fikk hun endelig betaling for all jobben.

Det tok tre måneder og 21 dager etter at hun kom til oss for rehabilitering, så satte vi henne fremfor et lånt piano.

Tårene hennes, slik som våre, økte for hver tone hun klimpret frem på pianoet. Vi holdt pusten og turte ikke si et ord før den første sangen var ferdig og tonet bort, men da kom gråten tett etterfulgt av en rungende latter. Hun hadde klart å spille igjen!

Det var ikke helt rent, rytmen var ikke helt sånn den tidligere hadde vært. Men det var det ingen av oss som satt i lokalet som tenkte over akkurat da. Vi så gleden, livskvaliteten og mestringsfølelsen Maia satt igjen med. Tårene som trillet nedover kinnene, var tårer av glede over endelig å kunne gjøre noe hun hadde gjort hele livet sitt, som ga mening, energi og pur glede. Og selv om det hadde vært noen harde måneder, så hadde hun oppnådd sitt største ønske. Og vi kunne ikke ha vært stoltere eller gladere for at vi ikke var nok en profesjon eller personer som hadde akseptert at Maia aldri skulle spille igjen.

Det er stunder som dette som gjør det verdt å sitte og nistirre og guide frem bevegelser på en tommel som skal prøve å få til en bevegelse dag etter dag. Det er gleden som skinner fra øynene til den som aldri ga opp håpet, og som etter måneder med trening mestrer noe igjen. Og Maia var 102 år gammel!

Får dere noensinne beskjed at dere er bør sette dere ned, og bli mer og mer inaktiv fra helsepersonellet etter et hjerneslag, så tenk på Maia. Siden oppfordrer jeg dere på det sterkeste å si: Det aksepterer jeg ikke, siden få en annen person til å hjelpe dere på veien. Vi blir aldri for gamle for å endre oss!

Ann-Helen Bakken

MSc Nevrologisk fysioterapeut

MSK Klinikken

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags