Kreftpasient: Ikke bygget for pasientene, redusert kapasitet

Møtet med sykehuset på Kalnes ble en negativ overraskelse for Helen Elisabeth Garnaas.

Møtet med sykehuset på Kalnes ble en negativ overraskelse for Helen Elisabeth Garnaas. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Overraskelsen var stor da jeg i skranken til kreftavdelingen, fikk beskjed om at jeg ikke fikk ha med meg pårørende inn til behandlingen, forteller Helen Elisabeth Garnaas om sitt møte med sykehuset på Kalnes.

DEL

Leserbrev

Jeg er 40 år har vært kreftsyk i fire år, og lever med en uhelbredelig diagnose, som gjør at jeg i perioder må gå på cellegift, i tillegg til annen kreftmedisin som jeg trenger kontinuerlig og for all tid. Kreftcellene mine har ikke vært aktive på en god stund, men i nå i høst fant de ut at jeg igjen må starte på cellegift, og tøff behandling venter. Som mamma til ganske små barn, er dette en tung bør å bære.
 

Jeg gruet meg til å starte opp igjen med behandling, som jeg vet tapper meg for energi og mest sannsynlig vil gi meg mye bivirkninger. Jeg var spent på møtet med nye sykehuset, da jeg var satt opp til 1. cellegiftsbehandling, og hvordan det skulle fungere. Dette var i 2. uken etter oppstarten av nye sykehuset.
Overraskelsen var stor da jeg i skranken til kreftavdelingen, fikk beskjed om at jeg ikke fikk ha med meg pårørende inn til behandlingen (dette har jeg ikke opplevd på Moss, Fredrikstad, Ullevål eller Radiumhospitalet). Vi fikk beksjed om at hun kunne vente i cafèen.

Nå er det færre behandlingsstoler på Kalnes, enn det det var i Fredrikstad. Hva er tanken bak det?

«Her på Kalnes har vi dessverre ikke plass til at pårørende skal få bli med inn». For meg er det ganske stor påkjenning og måtte gå inn og oppholde meg på kreftavdelingen og få cellegiftbehandling i utgangspunktet. Jeg er kronisk syk, men lever med et stort og sterkt håp om å skulle leve veldig, veldig lenge! Når man må brette opp ermene og gjør seg klar til ny innsats, så skal man ikke få lov til å ha med seg en pårørende som kan holde en i hånda og være til moralsk støtte?

I utgangspunktet får pårørende ikke lov til å være med til ventesonen inne på avdelingen engang (og det kan man jo forstå med så utrolig små ventesoner som er bygget - man sitter tett side om side, og hvor lurt er det? - når vi kreftpasienter ofte har lavt immunforsvar og skal prøve å holde oss unna andres basiller, for å kunne motta livsnødvendig behandling?)
Da sykepleieren kom for å hente meg, formidlet jeg til henne at dette var uholdbart for meg. I hvert fall denne dagen. Hun kjenner meg, og skjønte at dette var viktig for meg, så hun klarte å få skaffet meg et enerom, så jeg også slapp å være alene. Sykepleierne er engler og jeg er evig takknemlig for alt de gjør for meg!

Men hva de har tenkt, disse som har bestemt hvordan sykehuset skal være.  Det er for meg en gåte! Hvem er dette sykehuset bygget for? Er det pasientene? For meg virker det ikke sånn. Jeg føler at jeg er et nummer i rekka. At man skal sitte på fire- eller selsmannsrom for å få tøff behandling. Noen pasienter er da dessverre i veldig dårlig forfatning.

Jeg blir minnet på hvor syk jeg selv kan komme til å bli en dag. At jeg skal måtte kjempe sånn for å bli skjermet fra dette, synes jeg tungt og trist. Og hadde dette vært for fire år siden, da jeg var «ny» pasient, hadde jeg aldri turt å si ifra heller. Og nettopp det er noe av budskapet mitt i dag. Hvem skal snakke pasientene sin sak? Hvem har bestemt at vi skal klare oss uten støtte og omsorg fra pårørende? Jeg tenker at det er til hjelp og avlastning for sykepleierne også?

Da kreftpoliklinikken i Moss ble lagt ned, ble det «godsnakket» om at det var midlertidig. Etter hva jeg har forstått nå, er det helt uaktuelt. Det var vel et spill for galleriet, som vi jo skjønte allerede den gang. Nå er det færre behandlingsstoler på Kalnes, enn det det var i Fredrikstad. Hva er tanken bak det?

Dessverre er det flere og flere som blir rammet av kreft. Tallene stiger, og behandlingsplassene reduseres. Hvordan kan dette forsvares? Det betyr vel at ventetiden blir lengre. Folk blir sykere, og behandling settes kanskje i gang for sent? Alle forstår jo at når man blir rammet av den forferdelige sykdommen, så vil man komme i gang med behandling snarest - og ikke når det er en ledig stol på sykehuset?

  • Spørsmål: Har du erfaring fra det nye sykehuset å dele?

Og når man endelig får den behandlingen man skal ha - ja, da synes jeg jammen meg at man skal få lov til å ha med seg en hånd å holde i også.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags