Hvilke konkrete planer har byens politikere for demenssyke?

- Kan man bli mer sårbar enn når alt er uforståelig, spør de to frontkvinnene i demensforeningen.

- Kan man bli mer sårbar enn når alt er uforståelig, spør de to frontkvinnene i demensforeningen. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Den demente har ingen tid å miste, skriver Greta Andersen og Anne-Kirsti Pedersen når de her etterlyser konkrete planer for demensomsorgen.

DEL

Kronikk

2015 ebber ut – året da demensomsorgen fikk mye plass i mediene både lokalt og sentralt. Året da de politiske partiene snakket med store bokstaver om hvor bra den skulle bli og hvorledes de forbereder seg på bølgen av eldre og demente som vil skylle innover landet vårt i løpet av kort tid.

Men problematikken startet ikke i 2015. Helt siden omorganisering og –strukturering fra 1.1.2013 har Fredrikstad kommune vært på bakfot når det gjelder demensomsorgen. Ingen flere sykehjemsplasser, ingen flere hender, voldsom bruk av såkalt ressursgruppe = vikargruppe. Dette skaper utrygghet både hos hjemmeboende pasienter i form av et utall forskjellige pleiere, og hos brukere av faste sykehjemsplasser – de som daglig må forholde seg til nye pleiere.  Hvor er stabiliteten og forutsigbarheten? Hvor er tryggheten?

Greta Andersen og Anne-Kirsti Pedersen.

Greta Andersen og Anne-Kirsti Pedersen.

Demenssykdommene, deriblant Alzheimer, er sykdommene som fratar deg livet med en liten bit daglig. Den kognitive svikten gjør deg hjelpeløs. Du mister helt grepet på livet ditt. Mange sitter igjen med en relativt frisk kropp, men et hode som ikke lenger forstår eller husker noe. Kan man bli mer sårbar enn når alt er uforståelig – når det er nødvendig med hjelp til de mest elementære og dagligdagse gjøremål? «De husker jo ikke likevel» er en setning vi i blant hører. Grusomt ubetenksomt! Hjertet blir nemlig ikke dement!

Ofte undres jeg; finnes det ikke rådmenn eller politikere som har ektefelle, foreldre eller annen i sin nærhet med demenssykdom? Dere er privilegerte!

'De husker jo ikke likevel' er en setning vi i blant hører. Grusomt ubetenksomt! Hjertet blir nemlig ikke dement!

2015 – året da en perm ble stappfull med utklipp om demens fra våre lokale aviser. Valgåret hjalp nok godt til. Ikke minst ble vårt nye sykehjem på Østsiden omtalt som den lenge etterlengtede storstua med 64 nye demensplasser. Politikernes stolthet. Det var bare å glede seg! Og gjett om vi  gjorde! Men gleden ble kortvarig. Det ble slett ikke flere langtidsplasser for demenssyke personer - det ble færre!

For det første var det ikke budsjettert med drift på Østsiden. Ikke en eneste pleier var ansatt. I stedet ble brukere av sykehjemsplasser på Solliheimen og Østfoldheimen flyttet rundt. Det endte opp med 12 korttidsplasser på Østsiden og derved bare 52 langtidsplasser. I tillegg har Smedbakken 32 plasser for demenssyke og Glemmen har 23 plasser, totalt 102 plasser. Etter det opplyste finnes det for øvrig 334 såkalte ordinære langtidsplasser. Det er vanskelig å vite hva som ligger i det begrepet når det er en kjensgjerning at 85 prosent av alle brukere av langtidsplasser er demente.

I Fredriksstad Blad 20.11.15 lanserte rådmannen flere forslag innen eldreomsorgen, blant annet åpne dagsentere på kveldstid og i helger. Hurra! Det hadde vært flott.

Forslag fra Høyres to representanter i helse- og velferdsutvalget fikk bare opposisjonens fire stemmer. Med Pensjonistpartiets stemme ville forslagene om å åpne ti langtidsplasser på Onsøyheimen og utvidelse av dagtilbudene på Glemmen og Østsiden til også å gjelde kveld og helger fått flertall. Hva tenker de på? Jobber de bare for friske, yngre pensjonister?

Kort oppsummert mener byens ledende politikere at:

  • Vi trenger ingen ventelister – det er plasser nok. At korttidsplassene, som skulle være korte avlastningsplasser, fylles i opp til ni – ti måneder av pasienter med vedtak om langtidsplass, mens de venter på sin faste plass.
  • Demenslandsby er ikke aktuelt for oss i Fredrikstad. Vi trenger ikke det – spesielt ikke når det står private bak. At demente personer kunne ha stor glede av et slikt tiltak er helt uinteressant. Nei takk til nytenking!

LESOGSÅ: Det blir ikke demenslandsby på Veum likevel

  • Bare to pleiere på hver avdeling med åtte brukereregnes som nok. Hvorledes innretter man seg når fem av åtte trenger hjelp til hver eneste matbit? Og alle skal serveres. Det er et skrikende behov for flere hender i alle avdelinger! Dagens nivå er uverdig! Pleierne gjør det beste ut av situasjonen. Men det sier seg selv at de ikke kan rekke både miljøbehandling, ordne mat og oppvask, aktivisere og være til stede for hver enkelt.
  • Aktivitetstilbud er helt sikkert unødvendig i de friske politikeres øyne. Det er i hvert fall helt fraværende. En aktivitør per avdeling burde være en selvfølge.
  • Flere sykehjemsplasser er uaktuelt. Null nye sykehjemsplasser fra 2011 til 2019. Det er hva vi som borgere i Fredrikstad – en av landets sju største byer – må godta. Stemmesedlene var så vidt talt opp i høst før den rødgrønne fløyen gikk bredt ut med det budskapet. Byens borgere ble ganske enkelt holdt for narr!
  • Gjenåpning av Onsøyheimen er nedstemt – takk til Pensjonistpartiet!  Det er jo ingen hemmelighet at Fredrikstad kommune ikke har budsjettert med drift av verken nye eller gamle sykehjem. Hvor mange sykehjem skal pusses opp? Hvor lang tid skal brukes? Skal pasienter og pårørende fortsatt leve i det uvisse med flyttinger og usikkerhet?
  • Verdighetsgaranti snakkes det så vakkert om. Den har eksistert siden 2011 og er tydeligvis ikke mer verdt enn papiret den er skrevet på.
  • Kveldstilbud som en enkel og rimelig form for avlastning er også nedstemt. Dementes ektefeller får holde seg hjemme på kveldstid. De har 24 timers turnus. Vårt lovverk sier faktisk noe om at også pårørende har krav på å bli ivaretatt.
  • Kompetanseheving blant ansatte ble nevnt – er det tatt høyde for det i budsjettet?
  • Egnethet hos pleiere må være en selvfølge. Ikke alle kan tas inn i «ressursgruppa». Norsktalende pleiere må være en selvfølge. En dement person har vanskelig for å oppfatte og forstå alt som sies og gjøres.

Det finnes mange, mange dyktige, og godt egnede pleiere. De sliter. De vil gjerne være der for denne svake gruppen mennesker. De føler at de ikke strekker til. Resultatet er sykemeldinger. Den onde sirkel er i gang med uforutsigbarhet, utrygghet, nye pleiere, liten kompetanse. Blant pasientene skaper dette uro, noe som igjen fører til neddoping. Er dette verdig demensomsorg? Nei. Fredrikstads demensomsorg minner om ren oppbevaring.

Vi som har demensproblematikken nært innpå livet daglig gjennom mange år, er klart den gruppen som kan mest om dette.  Vi vil så gjerne samarbeide med politikere og ledere. Vi er en ressurs og ønsker å regnes som det. Vi vet at «miljøbehandling» er den beste pleie. Det betyr at den enkelte pasient må bli sett og få oppmerksomhet for det mennesket det er og har vært. I demensforeningen får vi stadig meldinger fra pårørende om at når den syke flytter på sykehjem, oppstår en meget bratt nedadgående kurve på grunn av manglende stimulering og for få hender på avdelingen.

Demenssykdommene spør ikke etter kjønn, alder eller utdanning. Alle rammes – og stadig yngre. Disse sykdommene kan ikke reverseres og heller ikke forsinkes.

Det er viktig å huske at sykehjemmet er pasientens hjem for resten av livet. Og oppholdet koster mange penger for den enkelte.

  • AVSTEMNING NEDERST PÅ SIDEN: Det blir ingen verdig demensomsorg uten vesentlig flere stillinger.

Forhåpentligvis har vi alle feiret julen med god samvittighet i forvissning om at vi har gjort hva vi kan for de svakeste. Videre setter vi vår lit til 2016 og ser frem til en redegjørelse fra byens politikere om de konkrete planene for demenssyke i Fredrikstad. Planene fra og ikke langt inn i fremtiden. Den demente har ingen tid å miste!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags