Hvilke faggrupper trenger helsevesenet: Ja takk, vi har bruk for alle

Kronikkforfatterne  mener det er behov for alle og at oppgavene må fordeles ut fra den enkelte arbeidstagers kompetanse.

Kronikkforfatterne mener det er behov for alle og at oppgavene må fordeles ut fra den enkelte arbeidstagers kompetanse. Foto:

Av

Ann-Chatrin Leonardsen og Vigdis A. Grøndahl mener Gry Ulvedalen i sitt innlegg til forsvar for helsefagarbeiderne bygger opp til profesjonskamp. – Det er behov for ulik faglig kompetanse, og fra alle utdanningsnivå.

DEL

Leserbrev

At etterspørselen etter helsetjenester øker er åpenbar. At vi har et stort, udekket behov for helsepersonell, vet vi også. Gry Ulvedalen, utdanningsleder helse- og oppvekstfag ved Fagskolen i Østfold kommer med en oppfordring til «en ordentlig debatt om hva slags kompetanse vi trenger i helsetjenestene». Vi kunne ikke vært mer enig. Vi er derimot uenige med Ulvedalen i påstanden om at: «flere bachelorgrader, mastergrader og doktorgrader er neppe hva helsevesenet trenger», samt at «helsefagarbeidere har et større fokus på pasientnære forhold som ernæring og komplikasjoner ved sengeleie», eller «er mer oppmerksom på dette når de arbeider på avdelingene». 

Slike påstander er med på å bygge opp under det Ulvedalen refererer til som profesjonskamp. I møte med fremtidens helsetjeneste er det viktig å utarbeide nasjonale føringer for kompetansebehov og oppgavefordeling for en sikker og kvalitetsmessig god ivaretagelse av pasienters behov.

Conradi og Sørvig fra Sunnaas sykehus skrev i Dagens Medisin 24. november om samhandlingsutfordringer i helsetjenesten. Her påpeker de at det er «nye generasjoner av pasienter og fagpersoner på vei inn i helsevesenet. De har nye krav og forventninger, og dette fordrer nye måter å snakke sammen på og samordne seg på». De nye kravene og forventningene, sammen med pasientenes komplekse og sammensatte sykdomstilstander, stiller stadig økende krav til helsepersonellets kompetanse. Det forventes at helsepersonell arbeider kunnskapsbasert, det vil si at de kan ta faglige avgjørelser basert på systematisk innhentet forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og pasientens ønsker og behov i en gitt situasjon.

Det er store lokale og nasjonale forskjeller på hva som defineres som ulike helsepersonells oppgaver.

Grimen påpekte i 2011 at «profesjonsorganisering gjev bestemde yrkesgrupper bestemde typar ansvar knytt til bestemde rollar, i kraft av at dei har bestemde typar dokumentert kompetanse». Men hvem er det som definerer denne dokumenterte kompetansen? Og hva betyr eventuelt en slik definisjon? I rammeplanen for sykepleierutdanningen står det for eksempel at «Pleie, omsorg og behandling utgjør hjørnestenene i sykepleierens kompetanse. Sykepleieren forholder seg til pleie og kontinuerlig omsorg for den syke ut fra hvordan det erfares å være syk, og ut fra kunnskap om de enkelte sykdommers årsak, diagnostikk og prognose». 

I studieplan for helsefag står det at «Helsefagarbeideren utfører omsorg, grunnleggende sykepleie og miljøarbeid for pasienter og brukere av helse- og sosialtjenesten», mens det primære læringsmål for medisinstudiet er «at den nyutdannede legen skal kunne møte pasienten og familien empatisk og respektfullt og med utgangspunkt i denne sentrale relasjon undersøke, analysere og delta i håndteringen av de komplekse nettverk av relasjoner som forårsaker lidelse, gir behandlingsmuligheter og påvirker prognosen».

Innholdet i de ulike studieplanene gir et innblikk i forventet læringsutbytte etter gjennomført studie, men hva sier dette om den faktiske kompetansen? Hva sier dette om hvem som best kan ivareta de ulike oppgavene som skal ivaretas hos den enkelte pasient?

Ifølge Ulvedalen eksisterer en uenighet rundt hvilke arbeidsoppgaver henholdsvis sykepleier og helsefagarbeider skal utføre. Videre hevder hun at helsefagarbeidere får utføre oppgaver de etter lovverket kan gjøre, men som er definert som «sykepleieroppgaver», kun når det ikke er sykepleier til stede. En slik uklar oppgavefordeling har vi hørt om flere steder. Det er også store lokale og nasjonale variasjoner i forhold til oppgavefordeling. Eksempler fra ambulansetjenesten viser at ambulansearbeidere i Nordland får administrere flere medikamenter til pasientene enn det de får i Østfold. Pågående prosjekter, for eksempel i Danmark, ser på muligheten for at ambulansepersonell kan ta blodprøver og igangsette behandling med medikamenter rett i blodbanen (intravenøst) hjemme hos pasientene. Andre steder ser man på muligheten for at pårørende kan administrere slik behandling. I Drammen setter sykepleiere blokader, noe som andre steder anses som en spesialisert legeoppgave. Poenget er at det er store lokale og nasjonale forskjeller på hva som defineres som ulike helsepersonells oppgaver.

Kunnskapsdepartementet (KD) står som eier av prosjektet «Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS)». Prosjektet er et samarbeid mellom KD, Arbeids- og sosialdepartementet (ASD), Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) og Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Prosjektets mål er å styrke kvaliteten og relevansen på utdanningene for å imøtekomme tjenestenes kompetansebehov og brukernes behov for kvalitet i tjenestene. Dette gjennom å utarbeide nasjonale retningslinjer for hver enkelt av de 19 høyskole- og universitetsutdanningene innen helse- og sosialfag.

I retningslinjene beskrives formålet og forventet sluttkompetanse hos ferdige kandidater innen de enkelte utdanningene. Dette er et skritt i riktig retning i forhold til å definere kompetansen hos ulikt helsepersonell. Det er å ønske at dette prosjektet videreføres til også å se på hvilken kompetanse som kreves for utføring av ulike oppgaver innen helsetjenesten.

Konklusjonen vår er: Samfunnet har behov for helsepersonell med ulik faglig kompetanse, og fra alle utdanningsnivå. Men fokuset må være det samme: Å ivareta pasientens behov gjennom en hensiktsmessig fordeling av oppgaver som er i tråd med den enkelte arbeidstagers kompetanse.

Ann-Chatrin Leonardsen og Vigdis A. Grøndahl

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags