Hvem kan påberope å forvalte arven etter Hans Nielsen Hauge?

Haugianerne. Maleriet av Tidemand og Gude fra 1852 er den store skildringen av Hans Nielsen Hauges virke.

Haugianerne. Maleriet av Tidemand og Gude fra 1852 er den store skildringen av Hans Nielsen Hauges virke.

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Hvem i det mangefasetterte og til dels nokså motsetningsfulle kirkelivet i Norge kan med rette påberope seg denne åpenbart så viktige arv? spør Trond Enger.

DEL

Kronikk 

Da Norge ble okkupert av Nazi-Tyskland i 1940 og okkupantene og deres norske medløpere ville nazifisere samfunnet, meldte spørsmålet seg: Hvorledes skulle kirken og «kristenfolket» forholde seg?

Med vissheten om at det ville bli en livssynskamp mellom kirken og det nye styret, en kamp ikke minst om ungdommen og skolen, tok biskop Berggrav i Oslo initiativet til å få i stand en kirkelig enhetsfront. Skulle kirken kunne hamle opp med nazistaten, måtte den i det minste stå samlet.

Striden mellom liberale og ortodokse, mellom høykirkelige og lavkirkelige, mellom embedskirke og vekkelsespregede legmannsorganisasjoner måtte settes til side i den felles kamp som åpenbart foresto.  På et møte i Oslo bispegård mellom en rekke sentrale kirke- og organisasjonsledere 25. oktober 1940 ble så Kristent Samråd dannet.

I en basiserklæring som alle deltagerne skrev under på, står det blant annet at rådet uten omsvøp vil følge vår gamle prøvde reformatoriske og haugianske linje.

Hauge på linje med St. Olav og Luther?

Mellom reformasjonen på 1500-tallet og 1940 var det åpenbart kommet inn en ny viktig impuls i norsk kirkeliv – så viktig at det var nødvendig å ta den med for å kunne hamle opp med nazistaten. Og denne impuls – arven fra Hans Nielsen Hauge – var noe tilsynelatende alle i norsk kirkeliv kunne samles om i 1940. Mange er jo ellers vant til å forbinde Hans Nielsen Hauge først og fremst med indremisjon og bedehus

Et annet eksempel på den status legpredikanten fra Rolvsøy har fått, er Frogner kirke på Oslos vestkant. Der finner vi skulpturer av tre personer – sentralt plassert i kirkerommet, så å si på lik linje: St. Olav, Martin Luther og Hans Nielsen Hauge. Og Frogner er ikke akkurat «bedehusland»!

Hva består så den «haugianske linje» i, som var så viktig å ha med for at kirken skulle kunne hamle opp med nazistaten?

Mange har påberopt seg å være de rette forvaltere av arven fra Hans Nielsen Hauge. Og spørsmålet melder seg: Hvem i det mangefasetterte og til dels nokså motsetningsfulle kirkelivet i Norge kan med rette påberope seg denne åpenbart så viktige arv?

Religiøs erfaring

Å forvalte arven fra en religiøs bevegelse er ikke lett. Det henger sammen med at alle religiøse bevegelser og alle religiøse fornyere er basert på religiøs erfaring. Og det de har opplevet, setter de ord på for å kunne forkynne til andre. Problemet er bare at ord er lett å forvalte og etterplapre. Vanskeligere er det med den religiøse erfaring som alene gir ordene mening og fyller dem med kraft og liv.

Hans Nielsen Hauges egen grunnleggende religiøse erfaring var en mystisk farget opplevelse han fikk mens han en vårdag i 1796 arbeidet under åpen himmel. Enhver slik grunnleggende religiøs erfaring er selvfølgelig svært individuell. Men slike religiøse gjennombruddserfaringer blir i mange miljøer kalt gjenfødelseserfaring – erfaringen av å bli et nytt menneske, Guds barn.

Gjenfødelseserfaringen var sentrum i den kristendomsform Hans Nielsen Hauge med sin bevegelse brakte inn i norsk kristenliv. Haugianerne – det var de gjenfødte som hadde trådt ut av den store masse av det de ofte betraktet som kraftløse «vanekristne».

Haugianerne – de sant troende i kirken?

Haugianerne kunne lett ha utviklet seg til å bli et eget kirkesamfunn. Slik gikk det ikke. De som mente seg å forvalte arven efter Hauge, ble i stedet betraktet som en kirke i kirken, og de betraktet seg vel også selv slik ofte. Det ble et slags a- og b-lag i kirken.

Den spenning som slik oppsto mellom de angivelig rett gjenfødte og de andre, kommer nettopp i disse dager til uttrykk i forbindelse med kirkevalget og kampen om den åpne folkekirke. Enkelte har uttrykt glede over at så få deltar i valget, for flertallet i kirken er etter deres mening ikke berettiget til å utøve noen innflytelse på kirkens liv. Det finnes åpenbart fremdeles et a-lag og et b-lag. Og det er bare de gjenfødte på a-laget som er «ordentlig kristne». Det uttrykkes sjelden så direkte, men meningen er allikevel ikke til å ta feil av.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags