Gå til sidens hovedinnhold

Tørka må bevares, den er et viktig symbol for Plankebyen

Artikkelen er over 4 år gammel

Fylkeskonservatoren begrunner sin sterke henstilling om at tørka ved tidligere Gressvik bruk bevares. Dette blokkerer i så fall for Sleipner Motors planlagte nybygg på stedet.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Fredrikstad kommune står ovenfor et viktig valg knyttet til forståelsen av byens historie. Sagbrukstiden har vært en av de vesentligste epokene i Fredrikstad bys 450 år lange eksistens. Det var sagbrukene og de tilhørende virksomhetene som sørget for at den moderne handelsbyen Fredrikstad, på Vestsiden, ble anlagt. Brukene var også opphavet til de mange lokalsamfunnene langs elva, som Gressvik, Lisleby, Hauge, Selbak og Torp.

Konsulentfirmaet Rambøll har på vegne av Sleipner Motor AS søkt Fredrikstad kommune om dispensasjon fra gjeldende reguleringsplan og kommunedelplan for Fredrikstad byområde for oppføring av ny produksjonsfabrikk på tomta etter tidligere Gressvik Bruk.

Bakgrunn:

  • Planutvalget i Fredrikstad behandler torsdag Sleipners søknad om dispensasjon fra en rekke bestemmelser i reguleringsplan og byområdeplan for området på tidligere Gressvik bruk der bedriften vil bygge nye produksjonslokaler.
  • Dette er ett av de forholdene som har gjort etableringen omstridt blant naboene.

På stedet ligger det et stort tørkehus som er et av de siste i sitt slag etter sagbrukstiden. Det måler 93x29 meter og er et landemerke ved Gressvikfloa. Fylkeskonservatoren i Østfold fylkeskommune vil framheve at bygningen ikke må sees på som et frittstående skur, men heller som et viktig symbol for Plankebyens historie.

Det kan settes inn i en kontekst med brukseiervillaer som Lykkeberg og Ekheim, samt de mange knubbehusene som var arbeidernes boliger rundt om i lokalsamfunnene. At tørkehuset er gjenoppbygd etter en brann er uvesentlig i denne sammenhengen. Sagbrukene ble ofte herjet av store branner, og gjenoppbygging var en del av tradisjonen.

Fylkeskonservatoren har gjort en grundig vurdering av hva som finnes igjen av driftsbygninger etter sagbrukene i Nedre Glomma-regionen. Det dreier seg dessverre kun om en håndfull. Av de store tørkehusene som preget hele elvelandskapet er bygningen på Gressvik Bruk ett av ytterst få gjenværende eksempler. Det genuine med tørkehuset på Gressvik er at det faktisk markerer beliggenheten til det som var en av Skandinavias største og mest moderne treindustribedrifter.

I sin tid var det Norges største bedrift på trelasteksport. Bygningen fremhever også en lang historisk kontinuitet. Gressvik er nevnt som lagersted for trelast allerede på 1500-tallet, altså før Fredrikstad ble anlagt som by. I 1671 ble det bestemt at Gressvik lovlig kunne brukes som losse og lastested fordi Fredrikstad ikke hadde noen god havn.

I Fredrikstad-distriktet ble det mellom 1860 og 1896 oppført 16 sagbruk, fra Valle og Moum i nordøst, til Fjeldkilen i sørvest. I nær tilknytning til sagbrukene ble det også anlagt teglverk, delvis med de samme eierne. På kort tid ble den lille handels- og sjøfartsbyen en av landets viktigste industribyer. Selve brukene framsto som et konglomerat av bygninger som blant annet sager, høvlerier, tørkehus, maskinhus, verksteder og kontorbygg.

Det genuine med tørkehuset på Gressvik er at det faktisk markerer beliggenheten til det som var en av Skandinavias største og mest moderne treindustri- bedrifter.

 

Gressvik Bruk (Græsvig Brug) ble startet som bedrift i 1860, med en av distriktets første dampsager. Julius Nicolai Jacobsen, som hadde drevet trelast siden 1853, kjøpte strandarealene til Gressvik hovedgård i 1857 og 1859, og bygde opp bruket slik at det sto klart i 1860. På det meste sysselsatte det ca 600 mennesker.

Gressvik Bruk er den direkte årsaken til at Gressvik vokste fram som lokalsamfunn. Selv bosatte brukseieren seg på Lykkeberg og ble en av byens mektigste borgere. Gressvik Bruk ble i likhet med de andre brukene herjet av større branner ved flere anledninger, som i 1891, 1909 og 1914.

I stedsanalysen for Gressvik lokalsamfunn (2002) skrev landskapsarkitekt Per André Hansen at en bevaring av tørkehuset på Gressvik er «en opplagt sak for kulturminnevernet». Det har både fylkeskonservatoren og byantikvaren tatt på alvor.

Fra vår side har vi i denne saken hatt en tydelig henstilling til kommunen. Da bygningen fikk signaturen «hensynssone bevaring» i kommunedelplanen for sentrum var det ikke tilfeldig. I konsekvensutredningen til planen heter det spesifikt om tørkehuset at signaturen ville medføre at bygget ikke kan rives.

Det spesielle med bygningen er også at den, i motsetning til mange verneverdige bygg, er i god forfatning og er godt vedlikeholdt. Det unike er også at en pir for prammer er bevart under golvet. Driften til Gressvik Bruks Interessentskap måtte innstille i 1956, og i 1957 ble den 75 dekar store brukseiendommen kjøpt av Arne Klemsdal, som tok det store tørkehuset i bruk som transittlager for nye biler. Fra og med 1972 har det blitt benyttet til båtopplag.

Den beste måten å bevare bygninger på er å bruke dem. At tørkehuset benyttes til vinteropplag for båter gjør at det fremdeles er funksjonelt og har en bruk som er knyttet til Floa. Selvsagt skal vi også ta hensyn til behovet for arbeidsplasser og at tradisjonsrike Sleipner skal kunne utvikle seg. Men bør det gå på bekostning av et av de viktigste symbolene knyttet til Plankebyen? Vi mener det vil være historieløst inn mot et byjubileum. Lokalisering er en utfordring man må ta opp gjennom kommuneplanen.

Fylkeskonservatoren som faginstans henstiller sterkt til at bygningen bevares.

Les også

La Sleipner få flytte – arbeidsplasser er viktigst

 

Kommentarer til denne saken