Full støtte til besøksordningen på Gressvik sykehjem

Pårørende Marianne Humlekjær fortalte i FB at ut over to ukentlige besøk, må hun holde kontakt med moren ved at hun selv står nede på bakken og vinker til moren på balkongen i 3. etasje.

Pårørende Marianne Humlekjær fortalte i FB at ut over to ukentlige besøk, må hun holde kontakt med moren ved at hun selv står nede på bakken og vinker til moren på balkongen i 3. etasje. Foto:

Av

Pårørende Linda Asp kjenner seg overhodet ikke igjen i artikkelen med kritikk av sterke begrensninger i muligheten til å besøke beboere ved Gressvik sykehjem.

DEL

LeserbrevI Fredriksstad Blad 21. juli kunne jeg lese en stor artikkel om hvor dårlig besøksordningen ved Gressvik sykehjem er nå under koronapandemien. Tittelen på saken er «Slik ser det ut når man går på besøk på Gressvik sykehjem», og bildet viser en pårørende som står og peker på en veranda høyt oppe. Etter å ha lest teksten sitter man igjen med inntrykket av at besøk er nærmest ikke-eksisterende og at tilretteleggingen er dårlig.

Som pårørende til en beboer på sykehjemmet kjenner jeg meg overhodet ikke igjen.

Vår opplevelse er at Gressvik sykehjem gjennom hele denne våren har gjort det de kan for å gjøre en vanskelig situasjon så enkel som mulig, men aldri på bekostning av tryggheten. Under besøksforbudet ble det lagt til rette for telefonsamtaler, Teams ble tatt i bruk for videosamtaler og vi fikk tilbakemeldinger fra vår beboer om at personalet forsøkte å skape litt ekstra hygge i hverdagen.

Besøksordningen ble tidlig etablert etter gjenåpningen. Reglene var oversiktlige og enkle å forholde seg til. Er det fint vær, så er vi ute, regner det eller er kaldt, så er vi på beboerens rom.

Dette er en situasjon som ingen ønsker seg, en situasjon hvor vi må samarbeide, ikke kritisere.

I artikkelen blir det fremsatt påstander om at smitteverntiltakene er uvanlig strenge – i forhold til hva? Det blir også klaget på at beboerne ikke får gå ut av sykehjemmet – nei selvsagt kan de ikke det nå.

Ja, det er trist at man ikke kan ta med sine kjære på tur, besøke så mye man vil, gjøre det man er vant med. Vi er også vant til å snakke sammen på telefon daglig og besøke sykehjemmet flere ganger i uken. Men hva er alternativet?

Da helsemyndighetene i april sa at «vi må fortsette å beskytte de mest sårbare gruppene i samfunnet så lenge denne pandemien pågår», så var det jo nettopp dette de snakket om. At mens samfunnet ellers kunne åpne opp, så måtte de strenge tiltakene gjelde for de mest sårbare.

På Gressvik er det lagt opp til ca. 30 besøk i uken pr. avdeling. Det betyr 30 timer ekstra arbeid for de ansatte. 30 timer hvor en fra personalet må gå fra sine oppgaver for å ta imot, følge og hente, 30 timer som personalet må bruke på ekstra smittevern. Nesten en ekstra arbeidsuke, som tar tid fra andre oppgaver og andre beboere. Og de gjør det jo ikke for sin egen del, de gjør det for våre kjære og oss som pårørende.

Flere av de ansatte på sykehjemmet har også innskrenket sine fritidsaktiviteter. De reiser ikke utenlands. De omgås færre mennesker, fordi de har den jobben de har. De tar ansvar også på fritiden.

Nei, vi vet ikke hvor lenge vi har våre kjære hos oss. Og det gjør det ekstra vanskelig. Men vi vet at dersom smitten kommer inn på et sykehjem, så er sjansen stor for at den tiden kan bli ganske kort for mange.

Dette er en situasjon som ingen ønsker seg, en situasjon hvor vi må samarbeide, ikke kritisere. Jeg mener at de pårørende må støtte opp under smitteverntiltakene og støtte de ansatte, ikke motarbeide dem. Besøk er viktig, men det må skje under trygge omstendigheter. Ikke rett kritikken mot sykehjemmene, rett den heller mot alle de som bidrar til at smitten fortsatt er i samfunnet ved å ta unødvendig risiko.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags