Den norske dugnaden trenger støtte – ikke et skudd for baugen

Dyrenes velferd og egenverdi står helt sentralt for Anette Katrine Westgaard og Andreas Bjørnebye på Dale Store gård.

Dyrenes velferd og egenverdi står helt sentralt for Anette Katrine Westgaard og Andreas Bjørnebye på Dale Store gård. Foto:

Av

På frivillighetens dag skryter Anette Katrine Westgaard av frivillig arbeid, som hun blant annet møter på gården sin i Onsøy. Men hun frykter for fremtiden etter at frivilligsentralene får redusert sine tilskudd.

DEL

Leserbrev

Den 5. desember er det tid for å feire frivilligheten i Norge. Frivillighet er en sterkt integrert del av det norske samfunn og vår kulturelle arv, den er faktisk så sterkt innprentet i oss at vi har et ord for det som ingen andre språk har; dugnad! Og hvem har ikke et forhold til dugnad? Store og små i vårt lange land stiller opp på alt fra dugnader i borettslag, idrettslag, barnehager, skoler, velforeninger, eller som her på gården vår i Onsøy når vi inviterer folk til dugnad.

Vi driver et litt annerledes gårdsbruk. Vi produserer grønnsaker i form av andelslag, der medlemmene kommer på dugnader og dyrker maten i fellesskap med oss. Parallelt med andelslandbruket tar vi inn dyr som enten er utsatt for vanskjøtsel, som eierne har mistet interessen for, eller dyr som skulle vært sendt til slakt. Her får dyra leve gode liv sammen med oss, utenfor produksjonslinja. De skal altså aldri slaktes. Vi har stort fokus på god dyrevelferd og dyrenes egenverdi, og mange mennesker ønsker å støtte vårt prosjekt for dyrene, både som dyrefaddere, men også gjennom arbeidskraft.

Vinterlig idyll på gården som gir «opphold utenfor produksjonslinja» for dyr som har vært utsatt for vanskjøtsel eller som eieren har mistet interessen for.

Vinterlig idyll på gården som gir «opphold utenfor produksjonslinja» for dyr som har vært utsatt for vanskjøtsel eller som eieren har mistet interessen for. Foto:

Jeg blir alltid like imponert og inspirert av mennesker som velger å gi av sin tid og arbeidslyst for en god sak, og frivillighet ligger, som dere kanskje skjønner, mitt hjerte nært. Og det fins også en annen form for frivillighet, en slags dugnad for god menneskevelferd, som organiseres av landets mange frivilligsentraler.

For samfunnet har til enhver tid en rekke oppgaver som må ivaretas – unge skal tilbys fritidsaktiviteter, foreldre skal ha råd til disse aktivitetene, innflyttere – både fra andre steder i landet og fra andre land – trenger å danne nettverk og å lære seg et nytt språk og nye normer, arbeidsledige eller vanskeligstilte har behov for arenaer for å utvikle ferdigheter, og hva med de eldre som kanskje begynner å kjenne på ensomhet?

Jeg hadde selv gleden av å være i praksis på Fredriksstad sentrum frivilligsentral, og fikk se med egne øyne hvilken forskjell en slik sentral gjør. Som kommende sosialarbeider er jeg opptatt av å se individene med alle deres behov, og jeg ser at nettopp gjennom frivilligsentralene gis mange av oss mye av det vi sårt savner: Barn og unge får noe å samles om på fritiden, innflyttere får en inngangsport til et fellesskap, vanskeligstilte får arenaer for mestring, eldre får mer sosial omgang og mindre ensomhet, og det er rom for alle uavhengig av økonomi eller sosial status. For å nevne noe. Og ofte er det en slags gjensidighet i frivilligheten også, der noen kan føle seg «til nytte» mens andre kan få bøte på ensomheten sin. Eller begge deler.

La oss håpe at FNs frivillighetsdag 5. desember ikke blir en feiring for frivilligheten som har vært i Norge, men heller en feiring over hva vi kan få til videre.

Og det er flere som vinner på dette. For de som gir av sin tid gjør en enorm innsats, for hverandre, for samfunnet og dermed også for staten. Frivilligheten fyller mange roller, og selv om den hviler på en grunnsten av frie bidrag, koster den også i ressurser. Og gjennom snart tre tiår har staten anerkjent verdien frivilligheten tilfører samfunnet vårt ved å gi et statlig driftstilskudd til landets frivilligsentraler. Dette tilskuddet har gått til å drifte sentralene med lokaler, servering og andre goder, samt deler av lønnskostnadene til daglig leder av hver sentral.

Men med nasjonalbudsjettet som ble vedtatt i oktober 2019, blir det slutt på denne økonomiske støtten til frivilligsentralene. I stedet skal staten gi tilskudd til kommunene, men ettersom disse pengene ikke er øremerket frivilligsentralene, kan kommunen selv bestemme hvor pengene skal gå. Ikke nok med det, men beløpet baseres også på folketall i kommunen, i stedet for lønnskostnader og de faktiske driftskostnadene.

Hvilke virkninger skjuler seg bak disse tallgrepene? Jo, frivilligsentraler i små kommuner får mindre. Og det er kanskje nettopp i små kommuner frivilligarenaene har en helt sentral funksjon, særlig for innflyttere. Det er også et velkjent problem at kommunene ikke alltid får kabalen til å gå i hop. Det er mange gode formål som krever sitt, og kommunens rammetilskudd og inntekter er begrenset. I en trang kommuneøkonomi kan det bli kamp om kronene, og det mangler ikke på hjerteskjærende eksempler på hvordan kommuner på grunn av økonomi sparer der innbyggerne trenger det mest. Så når statsstøtten ikke lenger er øremerket frivilligsentralene så er det lett at den forsvinner til andre formål.

Og hva skjer når arenaene for frivillighet reduseres, eller legges ned? Øker ikke ensomheten blant de eldre som brukte senteret, øker ikke kjedsomheten blant barn og unge som kom dit, og får kanskje de nyinnflyttede i området en høyere terskel til å bli kjent og integreres i nabolaget og samfunnet? Dette er vanskelige å måle. Men at de negative sidene koster, det vet vi. For ser vi utenfor Norges grenser ser vi hva myndigheter der bruker for å motvirke for eksempel ensomhet. I England har myndighetene opprettet en «ensomhetsminister», og øremerket 100 millioner kroner til å bekjempe ensomhet i befolkningen.

Den norske stat ser mot England, men kanskje de ser for langt. Kanskje det raskeste grepet mot ensomhet og andre sosiale forhold vi ønsker å bedre er å styrke, ikke svekke, bidragene til frivillighet i Norge? Dugnadsånden i Norge er en del av vår kultur, som vi har god grunn til å være stolte av. Samtidig har Stortinget nå fattet et Statsbudsjett som kan bety slutten for frivilligheten slik vi kjenner den mange steder i Norge.

La oss håpe at FNs frivillighetsdag 5. desember ikke blir en feiring for frivilligheten som har vært i Norge, men heller en feiring over hva vi kan få til videre – hvis også politikerne bidrar til å styrke dugnadsånden i Norge, fremfor å opprettholde avgjørelsen om å gi den ett skudd for baugen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags