Gå til sidens hovedinnhold

Urbanisering og andre fine ord om Fredrikstad

Artikkelen er over 4 år gammel

Arnfinn Eide ironiserer over kommunalminister Jan Tore Sanner som skrøt av at Fredrikstad er en kompakt by. Eide avslutter slik: Flytt folk og virksomheter tilbake til byen, der de hører hjemme!

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mener du lite, eller ingen ting om hvordan Fredrikstad skal utvikle seg og bli – er du trolig fra Sarpsborg, eller fra et helt annet sted. Når statsråd Jan Tore Sanner (H) kommer til byen, heter det seg at «Fredrikstad er en foregangsby gjennom sin satsing på en kompakt by». Spør du folk i Fredrikstad om samme tema, påpeker de at forholdene ikke er så mye å skryte av, og at bykjernen er tømt for viktige servicetilbud.

Det sies fra gammelt av at vi ikke kan leve av å klippe håret av hverandre. I Fredrikstad finnes det 37 frisørsalonger. Hvor mange gave- og interiørbutikker det finnes, er uvisst. Men, vi kan være rimelig sikre på at de er etablert i lokalene til den forrige butikken ... som gikk konkurs.

Et knippe restauranter og fast food-kjeder fyller noe av byrommet. Fast food er for øvrig omdøpt til «street food» på skikkelig «urbanesisk». Det er lettere å finne sushi enn pølser, og eksklusive interiørbutikker for fint folk har varer uten prislapper på. Og, selvsagt er alt merket med ordet økologisk, selv om alt levende er det.

Håndverkerne har for lengst flyktet til billigere lokaler utenfor bykjernen. De er desimaler i et pris- og volumorientert marked. Offentlige tjenestetilbud er flagget ut, og kontor- og industribygg er flyttet ut av byen med henvisning til «strategiske årsaker». E6 er utnevnt til byens viktigste konkurransefortrinn. Veien ligger stort sett i andre kommuner. Veien dit gjør ikke avstanden til Tromsø, Italia, Frankrike, Sverige og England noe særlig kortere.

Rimi-, Kiwi-, Spar- og Coop-butikkene derimot, lykkes hver dag med å fylle opp butikkene sine – uten å klage på veier og avstander. De vil være nær kundene, et stenkast unna, med sjanser for at du tar bena fatt for å handle dagligvarer. Her er det noe å lære.

Byggefelt, industriområder, kjøpesentre og kontorbygninger har aldri før vært så langt borte fra hverandre. Dermed oppstår det et uunngåelig behov for motorisert transport. Stilltiende aksepterer vi utviklingen. Det skaper visstnok «nye» arbeidsplasser. Til og med kunstnere og reklamefolk er plassert ute av bysentrum, i den kjempestore Hydrogen-fabrikken. En historisk bygning riktignok, men til daglig atskilt fra samfunnet og menneskene de skal reflektere.

Kjennetegnet på en god idé er ofte at den møter motstand. Gjerne fra folk som vet at alt var bedre før.

Visjoner og framtidshåp for folk og virksomheter drukner lett i detaljer om parkeringsplasser, hushøyder, siktlinjer, butikkfasader, og ikke minst; om at det egentlig er et annet forslag som burde vært prioritert.

Arkitektene stiller opp med datagenererte illustrasjoner, lett krydret med urbane og lykkelige mennesker. De rusler og sykler foran speilblanke fasader, og driver visst med «samhandling». Møteplass-filosofien blir ofte betongørkener når sola ikke skinner, og ethvert bygg over garasjestørrelse må visst være et «signalbygg».

Lokale småhøvdinger og finanssektoren tilriver seg retten til å sette premisser for utvikling og vekst. Deres fremste mål er å investere for gevinst. Det er ikke noe galt med det, så lenge vi erkjenner hensiktene deres. Høili setter ikke opp et kontorbygg i Dikeveien for å være snill. Han gjør det fordi det er politisk og økonomisk lagt til rette for investeringen. Det er politikk.

Kjennetegnet på en god idé er ofte at den møter motstand. Gjerne fra folk som vet at alt var bedre før, eller dem som synes framtida ser dyster ut. Kanskje nettopp derfor, må vi ta oss tid til å lytte på forslag fra flere kanter, finne en gangbar balanse, men også sørge for at innbyggerne selv er med og definerer rammene for hvor vi skal.

Mangel på retningssans kan koste oss dyrt, både i penger og feilslått utvikling. Utredninger må kunne snus til oppgaver som skal løses. Utfordringer må få lov til å være problemer som kan rettes på.

En ny idé er at vi nå skal være «trehusbyen» (plankebyen?). Kanskje har det noe for seg. Det minner oss i alle fall om fortida, da næringsvirksomhet, bygninger og folk levde vegg i vegg.

Det var en gang at baker’n holdt til på hjørnet, og du visste når brødet var ferskt. Nærbutikken var nær, og trengte du klær, var det alltids en butikk ved siden av huset til huset du bodde i.

Geografisk sektortenkning fører til økt transportbehov, og ikke så rent lite stress. Bussen venter ikke på foreldre med en treårig kranglefant som ikke vil hjem. Vi handler flere varer enn bussen kan bære. Sykkelstiene er langstrakte, men mange har ikke tid eller helse til å bruke dem.

Byferga er gratis, men vi bor ikke der den går fra og til. Og, vi har ikke engang begynt å snakke om kveldens trening, kinobesøk, og det vi glemte i butikken tidligere i dag. Gratis lokaler til «Pop-Up-butikker» for kunstnere og gründere er fine bidrag, men det skaper ikke en langsiktig og bærekraftig utvikling.

Flytt folk og virksomheter tilbake ... til byen, der de hører hjemme!

Les også

Moderne tjenester virker ekskluderende. Hvordan forsvarer du det, Sanner?

 

Kommentarer til denne saken