Sunt med nye krefter, Fredrikstad trenger nytt flertall i 2019

Dette er politikeren som i innlegget utpekes til Fredrikstads neste ordfører: Høyres Truls Velgaard.

Dette er politikeren som i innlegget utpekes til Fredrikstads neste ordfører: Høyres Truls Velgaard.

Av

– Det er sunt for vår lokaldemokratiske utvikling å slippe nye krefter til. Det er uheldig for en kommune at et parti og en bevegelse har hatt politisk makt over så lang tid, skriver Njål K.B. Gustavsen og Herman Midtsjø, begge Høyre.

DEL

Leserbrev

Det er nå ett år igjen til kommunevalget, og Fredrikstads befolkning skal velge og eventuelt gjenvelge 53 representanter til bystyret. Neste valg blir en unik mulighet for vår befolkning til å stake ut en ny politisk kurs for kommunen. Det er på tide å reflektere litt over neste års valg, og den politiske situasjonen i byen.

Det har vært en innholdsrik tid i Fredrikstads lokalpolitikk med både bompengeoppgjør, partinominasjoner og en utvalgsleder fra Senterpartiet med friskt språk. Meget innholdsrikt og spennende blir det også i tiden frem til kommunevalget i september 2019.

Spennende er nok ikke på den andre side dagens politiske situasjon med et dominerende rødgrønt flertall. De politiske sakene er i de fleste tilfeller avgjort på gruppemøtene til byens sterke sosialdemokratiske parti på Scandic Hotell.

I Fredrikstad har Arbeiderpartiet nesten utelukkende hatt makten i 100 år. Er det på tide med et nytt bystyreflertall i en by der Arbeiderpartiet har hatt makten så lenge? Svaret på dette spørsmålet er ja.

Det er sunt for vår lokaldemokratiske utvikling å slippe nye krefter til. Det er uheldig for en kommune at et parti og en bevegelse har hatt politisk makt over så lang tid. Gode eksempler for uheldige effekter er hvordan dette kan skape kultur for rolleblanding, der sentrale politikere både kan lede byens største parti, et hovedutvalg og være styreleder i Borg Havn. Eller der sentrale posisjoner nærmest domineres av et parti.

Her kan det trekkes frem at Fredrikstad kommune befant seg på ROBEK-listen så sent som i 2006, under Ap-ordfører Ole Haabeth. Eller varslerkomplekset fra denne perioden under Jon-Ivar Nygård.

Et eksempel på dette er hvordan posten som varaordfører ikke blir tilbudt til opposisjonen eller til de andre partiene i flertallskonstellasjonen (SV, Senterpartiet, Bymiljølista eller Pensjonistpartiet), men også gis til Arbeiderpartiet. Det finnes flere eksempler på kommuner hvor varaordføreren har vært og er en representant fra opposisjonen, for eksempel i Drammen, eller i Oslo under det tidligere borgerlige flertallet. Man kan stille spørsmål ved at et parti som nesten har flertall alene i bystyret velger å gi alle topposisjonene til egne partifeller.

Denne partidominansen kommer også frem når en ser på hvordan lederne for hovedutvalgene er fordelt for denne valgperioden. Her er det bare en utvalgsleder uten en sosialdemokratisk pin. Han finnes i Teknisk utvalg. Fordelingen kunne vært mer jevn.

Dette kan være uttrykk for en sterk maktkonsentrasjon, og en etablert vane for utøvelse av politisk makt og innflytelse etter mange tiår. En vane som resulterer i liten inkludering av opposisjonen eller andre partier fra det styrende flertallet. Med et fremtidig nytt politisk flertall blir det etter dagens situasjon en mer jevn fordeling av tillitsverv og andre kommunale posisjoner.

Dagens opposisjon i bystyret på borgerlig side kan gjøre et godt valg i 2019, og med dette kanskje danne muligheten for en ny og spennende kurs for Fredrikstads befolkning. Den borgerlige opposisjonen har markert seg tydelig i denne bystyreperioden med mistillit mot den tidligere rådmannen i kjølvannet av varslersaken, felles front mot deponilagringen i Borge, og en partigruppe med flere (blant annet Arbeiderpartiets rødgrønne venner) som fikk stanset de planlagte strømmastene gjennom Kråkerøy. En blokk som samlet representerer nye og gode løsninger for Fredrikstad-samfunnet, og som kan gi vårt lokaldemokrati et etterlengtet friskt pust etter valget.

Av naturlige årsaker ser ikke den rødgrønne blokken positivt på utsiktene for et nytt politisk flertall i byen, noe de kanskje må vende seg til etter 2019. Ofte brukes perioden fra 2007 til 2011, da det var ikke-sosialistisk flertall i Fredrikstad, som et skrekkeksempel fra de rødgrønne gruppelederne. I innlegg fra talerstolen i bystyret og i avisspaltene brukes denne empirien som skrekk og advarsel for forslag som ikke ligner deres egne. Disse bemerkningene brukes ofte ukritisk i de politiske debattene. Særlig kommer dette frem i debattene om budsjett- og handlingsplaner, og om andre politiske forslag av en økonomisk karakter.

Det blir for lett å generalisere en hel opposisjon på bakgrunn av en periode på fire år. Spesielt blir dette en lett og ukritisk bedømming når de ikke-sosialistiske partiene samlet bare har hatt makten én gang etter kommunesammenslåingen i 1994. De politiske programmene for Høyre og Frp har vært, og er, i endring siden den nevnte perioden. De politiske og økonomiske forutsetningene er også en helt annen enn i perioden 2007–2011. Partier og partiblokker følger ikke den samme oppskriften for politisk og økonomisk styring uforstyrret av den aktuelle situasjonen.

Skulle en ha definert Arbeiderpartiet utelukkende etter enkeltperioder i bystyret, er det empiriske materialet rikt. Her kan det trekkes frem at Fredrikstad kommune befant seg på ROBEK-listen så sent som i 2006, under Ap-ordfører Ole Haabeth. Eller varslerkomplekset fra denne perioden under Jon-Ivar Nygård. De politiske resultatene fra de ulike bystyreperiodene må omtales mer nyansert enn det blir gjort blant enkelte politikere i dagens bystyre.

Kommunevalget i 2019 kan gi byen et nytt politisk flertall, et mulig paradigmeskifte. Hvor stor oppslutningen til de ulike partiene blir eller hvordan konstellasjonen blir utformet, er for tidlig å si, men vi tror at kommunen ledes av ordfører Truls Velgaard etter valget.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags