Gå til sidens hovedinnhold

Ny visjon for Fredrikstad: Byen som leter etter seg selv

Artikkelen er over 4 år gammel

Bengt Børresen registrerer at «modig og nyskapende liten verdensby» synes å ha bred politisk oppslutning som ny visjon for Fredrikstad: – Er vi i ferd med å bli litt høye på oss selv?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

FB melder at Fredrikstad kommune leter etter sin egen identitet. Igjen. Nå heter det «visjon». For meg er en visjon et manifest, som enkelt sagt, beskriver en virksomhets grunnleggende ambisjon og veivalg.

Det jeg ser referert i FB, er knapt en visjon, men nok en famling etter et nytt slagord. Det har vært mange av dem de siste årene. Rent retorisk kan man jo spørre «Hva skal man med disse slagordene? Hvilken nytte gjør de?» Det nærmeste man kommer et seriøst svar, er vel Harald Heide-Steens legendariske innsats for Supperådet. Et svakt, kleint eller tøvete slagord er faktisk til større skade enn intet slagord.

Men okei, kommunale slagord er blitt en trend, der visjonære kommuner landet rundt har begått omdømmeprosa som kan fortone seg som rene komikvelden. Eksemplene på velskapte og nyttige kommunale kommunikasjonsmantraer er svært få. 

Åffer årnær’e sæ’nte lengre?

En besynderlig kommunikasjonsstrategi, dette. I årevis har vi lest at både kommune og fylkeskommune stadig åpner pengesekkene for nye slagord, som de kaller «visjon». Alle husker vel prislappen for å skulle fjerne «Raymon-stempelet»? Også Raymon, som har tilført regionen mer goodwill og hyggelig omdømme enn noen næringspolitiker, uten at de har skjønt det selv.

Nå er det slagordet «Det årnær sæ» som skal vaskes vekk. Man kan mene hva man vil, men disse tre ordene uttrykker noe særegent ved Fredrikstad, som posisjonerer byen vår på en kreativ måte. Treffende, sjarmerende og ille lett å huske. Om budskapet er helt korrekt, kan ofte være mer tvilsomt, hvis man skulle evaluere den kommunale årne-historikk.

Men som del av en visjon er det jo en bra programerklæring å strekke seg etter. Så vidt meg bekjent er dette jungelordet godt kjent, nærmest berømt, over det ganske land. Og nå vil vi ikke ha det lenger. Antagelig er det ikke akademisk snobbete nok.

Money for nothing

Det fremgår at Fredrikstad kommune har betalt 330.000 kroner til et arkitektfirma som har lansert en visjon, formulert som den lett schizofrene språkøvelsen «Elvebyen Fredrikstad. Raus, kreativ og ille vakker». I mine ører høres det mer ut som en punchline fra et revynummer eller en lokal hurrasang, i slekt med for eksempel «Sommer’n er hærli’ i Fredriksta!»

«Ille vakker...» er knapt en visjon, men altså et nytt slagord, proppfullt av veslevoksen snusfornuft. Bærer preg av å være diktet opp av fremmede uten lokalkunnskap, men med ønske om å please oppdragsgiver mot honorar. Denne typen kommunale slagord er dessverre oftere mer egnet til intern beundring enn som en reell omdømmebygger.

Man får håpe konsulentfakturaen kan forsvares av poster som i god forvaltningsånd ofte benevnes sofistikerte ting som idémyldring, brainstorming, innovasjonsmetodikk og fasiliteringsprosesser. Kommunen må vel få noe igjen for utlegget, og til kostnaden av et kommunalt årsverk bør visjonsleveransen inneholde noe mer enn tre ord på snei? Eller sju, er det visst ...

Er selvgjort velgjort?

Så leser vi at ovennevnte kommunikasjonspoesi ikke har falt i god jord hos rådmann, øvrig administrasjon og politikere (takk og pris), som derimot har formulert en alternativ visjon (les: slagord): «Den lille verdensbyen», eventuelt med tilføyelse av honnøradjektivene «modige» eller «nyskapende».

Å lansere en visjon – eller et slagord – handler om å fortelle en historie. Og den må være troverdig. Elle-melle-forslaget om å flagge Fredrikstad som «modig liten verdensby», «nyskapende liten verdensby» eller bare «liten verdensby» er vel i seg selv uttrykk for en by som er både famlende, vinglete og usikker på sin egen identitet. Budskapene oser av dårlig skjult mindreverdighetskompleks, naiv ønsketenkning og fravær av troverdighet.

Så kan det vel tenkes, at det ikke er rådmannen i egen høye person som har klekket ut dette åndsverket. Kanskje er det bare en kommunal lakei med lyrisk åre og slagordtalent som har drodlet seg frem til «verdensby» og lagt igjen en gul lapp på rådmannens pult, med den følge at rådmannen begeistres og publiserer åndsverket i embeds medfør.

Jeg innbiller meg nemlig, at rådmannen i en «verdensby», attpåtil med de omdømme-utfordringene Fredrikstad strever med for tiden, har andre ting å ta seg til, enn å finne på slagord.

 

Jeg innbiller meg nemlig, at rådmannen i en «verdensby», attpåtil med de omdømme-utfordringene Fredrikstad strever med for tiden, har andre ting å ta seg til, enn å finne på slagord.

For vi begynner jo å venne oss til at kommunens øverste forvaltningsleder må være solidarisk, og ta medansvar for all mulig gjøren og laden, begått av medarbeidere på lavere nivåer, enten det gjelder usunne budsjettoverskridelser, illegale økonomidisposisjoner, betente varslersaker eller tvilsomme saksbehandlingsprosesser. Stakkars rådmann ... La ham slippe byrden med å være slagorddikter også.

Høy vanskelighetsgrad!

Noe av det underligste ved denne saken, er valg av innkjøpsstrategi. Førstnevnte forslag er bestilt av et utenbys konsulentmiljø, uten føling med Fredrikstads puls og trolig med begrenset innsikt i byens sjel, egenart og potensial. Sistnevnte forslag er hjemmesnekret i rådhuset og bærer preg av det.

Her må jeg legge til, at det å utvikle en visjon, og komprimere den til et virkelig godt slagord, er veldig vrient. Jeg har gjennom et langt yrkesliv i reklame- og kommunikasjonsbransjen selv vært opphavsmann og fødselshjelper til atskillige utgaver av arten, og skal være den første til å erklære at denne type kreative utfordringer har høy grublefaktor. (Til info for dem som måtte tro at dette innlegg er et grettent innspill fra «en som kunne levert bedre», må jeg presisere at jeg for lengst har pensjonert meg).

Det som derimot bekymrer meg, er følgende: Fredrikstad koker av kreative miljøer med høy kompetanse på alle typer kommunikasjonsoppgaver. Her fins mindre og større reklame- og designbyråer; det fins kunstnere, filmfolk, artister, forfattere og andre elleville yrkesgrupper. Og samtlige lever av oppfinnsom problemløsing og kreativ produksjon.

Spørsmålet blir: Med all denne kortreiste kompetansen, hvorfor løser Fredrikstad kommune sitt visjonsoppdrag hos et arkitektfirma i hovedstaden, alternativt i rådmannens kreative hjernehalvdel?

«Elveby ...  Ille vakker» er visstnok allerede vraket. Men «modig og nyskapende liten verdensby» synes å ha bred oppslutning på politisk hold. Er vi i ferd med å bli litt høye på oss selv?

Les også

FB MENER: Kjedelig, kjip og ille dårlig Fredrikstad-visjon

 

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:15.