Nils Malcolm: Tålmodighet er viktigst for å utvikle talent

Haitam Aleesami spilte i IFK Göteborg da han ble tatt ut til sin første landskamp for Norge i august 2015. I kronikken nevnes Aleesami og Raymon Kvisvik som eksempler på spillere som ikke slo tidlig ut i full blomst. De har et tosifret antall a-kamper for Norge, men ingen på aldersbestemte landslag.

Haitam Aleesami spilte i IFK Göteborg da han ble tatt ut til sin første landskamp for Norge i august 2015. I kronikken nevnes Aleesami og Raymon Kvisvik som eksempler på spillere som ikke slo tidlig ut i full blomst. De har et tosifret antall a-kamper for Norge, men ingen på aldersbestemte landslag. Foto:

Av

– Hva er et talent, når er man et talent og hva er viktig for å utvikle talentet? spør Nils Malcolm. Svaret er at tålmodighet er den viktigste faktoren, og at Haitam Aleesami og Raymon Kvisvik er eksempler fra nyere FFK-historie.

DEL

Leserbrev 

I min kronikk i Fredriksstad Blad 5. februar, spurte jeg om svekket rekruttering til breddeklubbenes junior- og seniorlag kan være en konsekvens av toppklubbenes satsing på aldersbestemte lag? Etter kronikken ble det en diskusjon i sosiale medier om talent og talentutvikling. Dette var for så vidt ikke min hensikt med kronikken, men det det er ingen tvil om at dette er en interessant diskusjon. 

Jeg ønsker derfor i denne kronikken å diskutere følgende: Hva er egentlig et talent? Når er man et talent? Og ikke minst, hva er viktig for å utvikle et talent?

Her er en definisjon på talent,hentet fra Wikipedia:

«Talent er betegnelsen på medfødte begavelser, og kan defineres som individets potensial til å nå lengst mulig innen en aktivitet ut i fra individets forutsetninger på kort og lang sikt.»

Ut fra denne definisjonen er talent et relativt begrep som beskriver at noen er bedre enn andre. Men det er slettes ikke sikkert at de som er best nå, er de som blir best senere.

Den danske idrettsforskeren Kristoffer Henriksen skriver i sin bok «Talentudviklingsmiljøer i verdensklasse» at vi kan dele talentbegrepet inn i det snevre og det utvidede talentet. Det snevre talentet er en medfødt evne, altså noe vi har uavhengig av hvor mye trening man legger ned. Det utvidede talentet kan forklares med at man utvikler sitt talent ved hjelp av flere faktorer, og alder ikke har noe å si for om man utvikler et talent. I et utvidet talentbegrep inkluderes teknikk, fysiske egenskaper, treningsinnsats, motivasjon, interesse, mentale ferdigheter/læringsstrategier og muligheter i miljøet.

For å si det enkelt, vil man utnytte sitt naturlige talent til å nå en utvikling, må man også være i besittelse av betydelig indre motivasjon, treningsinnsats og mentale ferdigheter som vilje og tålmodighet for å lykkes. De som har dette, sies gjerne å ha et treningstalent.

Hardt arbeid trumfer talent når talentet ikke arbeider hardt.

Utvikling skjer ikke lineært, blant annet grunnet ulik vekst og modning hos ulike spillere. Det er derfor min påstand at det er svært vanskelig å si noe om hvem som kommer til å utvikle seg opp og forbi alle andre før man er ferdig med puberteten. Min gode venn Mike Speight svarte en gang han ble spurt av en far om sønnen var et fotballtalent; «kom tilbake når guttungen er 20 år, så får vi se».

I fotballsammenheng har det vært en trend at man ofte velger spillere født i januar og februar til både bylag, kretslag- og landslag. Disse spillerne kan grunnet bedre utviklede fysiske og psykiske ferdigheter, oppleves som mer talentfulle enn barn født i november og desember. Vi velger ut spillere til et system hvor de får tilgang til bedre trenings- og trenerressurser enn de andre.

Det kan også se ut til at man har tro på at det å gi flere parallelle tilbud, gir spilleren større utbytte. Men vil en ung spiller som har fire-fem prestasjonsarenaer, naturlig bli bedre, eller glemmer man at også mengde må balanseres. Fokuseres det godt nok på balansen mellom kvalitet og kvantitet for den enkelte utøver eller følger alle utøvere samme plan? Hvordan sees dette i sammenheng med risiko for økt skadeomfang, motivasjonsfall og mentalt utbrenthet? Kan det faktisk være en fordel å trene litt mindre mengde eller å ikke være med på alle utviklingsarenaer dersom man ønsker best mulig utvikling?

De daglige omgivelsene må skape trygghet, motivasjon og læring. Det viktigste er imidlertid at den enkelte spillers satsing, må være utøverens eget prosjekt.

Og dersom man gir de «tidligfødte» all oppmerksomhet og de beste utviklingsarenaer, vil dette kunne forsterke en langsommere eller redusert ferdighetsutvikling hos de som er født sent på året?

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Jeg er overbevist om at toppklubbene i distriktet gjør en god jobb med spillerutvikling. At FFK ikke produserer eliteseriespillere kan ikke sees på som en fasit for om utviklingsarbeidet er vellykket. For det første så er ikke FFK en eliteserieklubb, noe som i utgangspunktet gjør det betydelig vanskeligere å produsere eliteseriespillere. For det andre, så er nåløyet rett og slett utrolig trangt.

Jeg mener imidlertid at man kan utvikle seg like godt, selv om man ikke er i en toppklubb. Jeg vil til og med hevde at breddeklubbene kan være best egnet til å forvalte en spillers talent. Dette fordi breddeklubbene i stor grad er opptatt av å gi alle spillere den samme muligheten, de selekterer ikke i ung alder. Som i toppklubbene, så finner man også i breddeklubbene gode og dedikerte trenere. Som i toppklubbene, så benytter også breddeklubbene seg av hospitering for å gi spillerne de beste utfordringer hele tiden. Breddeklubbene har imidlertid en fordel ved at hospitering enklere kan gjøres både opp og ned i aldersklassene.

Dersom vi husker på at det er barn og unge vi har vi har med å gjøre, unge mennesker som i tillegg til fotball skal finne sin plass her i verden, så blir jobben som gjøres i breddeklubbene enda viktigere. Ved å få utfordringer i sitt lokale miljø tar man vare på de sosiale ressursene som trygghet og trivsel hos spilleren. Dette er to viktige faktorer for å tørre å by på seg selv i enhver anledning. Jeg er sikker på at dette er et tema som også står sentralt i toppklubbenes utviklingsarbeid, men det å få lov til å være den beste, det å få lov til å prøve på ting som ikke helt sitter er en viktig faktor for god utvikling og jeg tror at mulighetene for dette er større i breddeklubbene.

Å bedrive talentutvikling blir for meg uinteressant dersom innholdet i utviklingsarbeidet ikke fokuseres mot at spilleren skal realisere potensialet sitt på et senere tidspunkt. Vi har uendelig mange eksempler på spillere som har blomstret tidlig, men som forsvant så alt for fort. Men vi har også eksempler på det motsatte, de tidligere FFK spillerne Raymon Kvisvik og Haitam Aleesami har aldri spilt på aldersbestemte landslag, men allikevel spilt et tosifret antall kamper for det norske A-landslaget.

Men hva er det da som gjør at blant utøvere med tilnærmet likt utgangspunkt, så er det noen som tar steget og andre som ikke gjør det? De daglige omgivelsene er sentrale for å skape grunnlaget for god talentutvikling og realiseringen av talent. Med dette menes blant annet hvilke personer man har i livet sitt som kan påvirke trygghet, motivasjon og læring. Her spiller foreldre, lærere, venner, trenere med flere en viktig rolle. Talentutvikling er altså mye mer enn bare det å ha den «beste» arenaen for trening.

Talentutvikling er sammensatt, men det er udiskutabelt at den viktigste faktoren er tålmodighet. Skal man lykkes, må man som Olympiatoppen predikerer sørge for at aktiviteten tilpasses den enkelte spillers utviklingsnivå, man må ha stort fokus på den enkelte spillers mestring og øving. Det må legges til rette for variasjon i aktiviteter, omfang og intensitet. De daglige omgivelsene må skape trygghet, motivasjon og læring. Det viktigste er imidlertid at den enkelte spillers satsing, må være utøverens eget prosjekt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags