I debatten som har blusset opp igjen de siste dagene, vedrørende diagnostiseringen av norsk fotball, blir ofte barneidrettsbestemmelene tatt opp. De beskrives ofte som en hemsko for utvikling av norske talenter. Men er de virkelig det?

Vi i fotballen nevner ofte hva de gjør i andre, særlig individuelle, idretter. De trener mer, det finnes elitegrupper og resultatfokuset kommer tidligere. Følger ikke de idrettene de samme bestemmelsene som det gjøres i fotballen? Hvorfor kan ikke vi i fotballen gjøre det samme?

Hvor mange av dem som er trenere, lagledere, klubbledere eller på annen måte er involvert i barnefotballen, kjenner til hva som faktisk står i de beryktede barneidrettsbestemmelsene? Står det virkelig at barna ikke skal få trene så mye de vil, at de som er lengst i utviklingen ikke skal få utfordringer?

Jon Hermansen kommer med en mengde gode innspill og kommentarer om hvordan det faktisk er i barnefotballen, i sitt innlegg i Fredriksstad Blad. Han nevner eksempelvis at tidligere så ble spillere delt inn etter fysisk, mental og sportslig utvikling. Dette gikk på tvers av alderstrinn. Og at barn må få trene så mye de vil, noe de ikke kan nå.

Men sier virkelig barneidrettsbestemmelsen dette?

I bestemmelsens «Hva, hvorfor og hvordan» står følgende:

«Barn skal få en positiv opplevelse hver gang de er på trening eller i annen aktivitet. I idretten skal barna ha det sosialt, føle seg trygge, ønske å prøve nye ting, og ikke være redde for å feile» og «Trygg og morsom barneaktivitet forutsetter gode klubbmiljøer som setter barnas behov i fokus. …, og opplever både mestring og utfordring.»

I «idrettens barnerettigheter» pkt. 3, står følgende:

«Barn har rett til å oppleve mestring og lære mange ulike ferdigheter. De skal også ha muligheter for variasjon, øving og samspill med andre.»

I pkt. 4 står det:

«Barn har rett til å si sin mening og bli hørt».

Pkt. 5 sier at:

«Barn har rett til å velge hvilken idrett, eller hvor mange idretter de vil delta i. De bestemmer selv hvor mye de vil trene.»

Og i pkt. 7 i bestemmelsene står det:

«Barn har rett til å delta i trenings- og konkurranseaktiviteter som er tilpasset deres alder, fysiske utvikling og modningsnivå.»

Og videre i «bestemmelsene om barneidrett» pkt. 2, bokstav e står følgende:

«Det kan benyttes resultatlister, tabeller og rangeringer i konkurranser for barn fra det året de fyller 11 år, dersom dette er formålstjenlig.»

Og i retningslinjene til NFF om barnefotball, står det følgende:

«Barnefotballen i Norge har breddeformelen (trygghet vs. utfordringer + mestring = trivsel og utvikling) som sin ledetråd. Barn modnes, lærer og utvikler seg i ulikt tempo. Klubber tilbyr i større grad ekstra tilbud på, og på tvers av alderstrinn for å få tilpassede utfordringer til alle.

Fra ti års alder har man muligheten til å melde på et ekstra lag i årsklassen over. Kriteriene for å være med bør være modning i «hode og bena», fair play og treningsiver. Ekstratilbudet skal ikke være et eksklusivt tilbud til noen få, men trenerne bruker laget som en motivasjonsfaktor for enda mer trening og utvikling. Etablering av slike lag krever god kommunikasjon mellom klubb, trenere, foreldre og spillere.»

Kan det være en utfordring for FFK og samarbeids- klubbene? Å sette sammen et forslag med nye retningslinjer for barnefotballen i Norge, som kan legges frem på fotballtinget?

 

For meg betyr disse punktene følgende:

Dersom alle spillerne i en aldersgruppe skal gjøre det samme til enhver tid, så bryter vi bestemmelsene. Barna skal føle trygghet, de skal utfordres og de skal føle mestring. 

Dersom de som har kommet lengst i utviklingen alltid skal gjøre det samme som de andre, utfordres de da? Svar nei!

Hvis de som per nå har størst utfordringer fysisk, mentalt og ferdighetsmessig, alltid skal gjøre øvelser sammen med dem som har kommet lengst i utviklingen, føler de da mestring? Svar nei! De vil heller føle at de aldri får til noe, samtidig som de tror de ødelegger for de andre. Skaper det trygghet? Svar nei!

Og dette vil igjen gjøre det vanskelig, jeg vil si umulig, å skape trivsel for alle i gruppa!

Derfor bør alle grupper være flinkere til å differensiere på trening og i konkurranse.

For de samme utfordringene gjelder når det spilles kamper; de som har kommet lengst i utviklingen får (eller tar) ballen, slik at de kan «fikse» det for laget. Dermed blir ofte mange andre passive og de våger rett og slett ikke involvere seg eller prøve ting de har trent på. For tenk om de mislykkes! Da ødelegger de for de andre!

Skaper dette trivsel, trygghet og mestring for disse barna? Svar nei!

Og klubbene bør absolutt legge opp til ekstra tilbud om treninger på tvers av lag og alderstrinn. Da kan de som ønsker det få muligheten til å trene mer, noe de har krav på ifølge barneidrettsbestemmelsene. De vil også få oppfylt kravet om å få delta i trenings- og konkurranseaktiviteter som er tilpasset deres alder, fysiske utvikling og modningsnivå. Også hospiteringsordninger vil være fornuftig for å tilfredsstille denne retten til hvert enkelt barn.

For husk: Å behandle alle likt, er forskjellsbehandling!

Ingen er like, alle har forskjellige behov. For i en gruppe på 30 barn, er det også 30 forskjellige individer som fortjener å behandles for den de er!

(Her vil jeg oppfordre alle til å lese Stian Sand sitt fantastiske innlegg i Demokraten: En treners ærlige ord om barnefotball).

Jeg mener at differensiering vil gi alle barna, uansett hvor langt de har kommet i utviklingen fysisk, mentalt og ferdighetsmessig, en mye større forutsetning for å oppnå målet om trygghet, utfordring, mestring og dermed også trivsel!

Men så er jeg usikker på om tabeller osv. er hensiktsmessig, for de aller yngste! Man kan gjerne registrere resultater i kampene, noe som også kan gi kretsene et bedre grunnlag for å endre på avdelinger og fordeling av lagene i forskjellige avdelinger fra år til år. Men at man begynner å konkurrere på tidligere tidspunkt enn nå, bør det legges til rette for. Slik som det står i barneidrettsbestemmelsene, så kan dette gjøres fra gjeldende 11 år.

Jeg vil også påpeke at å differensiere ikke er det samme som å toppe et lag! Ved å toppe lag gir man bare noen få muligheten til å utvikle seg, og andre blir satt til side og blir ofte behandlet som «mindreverdige». Det er ikke noe jeg ønsker. Differensiering derimot, gir alle utfordringer i forhold til hvor langt de har kommet i sin utvikling.

Min oppfatning er at «fotballfamilien» (jeg er en del av den), med NFF i spissen, har misforstått store deler av innholdet i «Idrettens barnerettigheter» og «Bestemmelsene om barneidrett». Jeg mener at deler av NFF sine egne retningslinjer for barnefotball går imot mange av disse viktige punktene.

Retningslinjene til NFF sier at det skal være et mangfold i gruppa med tanke på kameratskap, ferdighet og fysiske forutsetninger og det mangfoldet skal også tas med ved inndeling av lag. NFF påstår at dette vil gi trygghet, utfordringer og mestring, som igjen vil føre til trivsel og utvikling.

Jeg mener det gjør det stikk motsatte for store deler av gruppa, når dette skal gjøres hver gang. Noen får sjelden utfordringer og føler de mestrer alt, mens andre aldri får til noe, de har alltid for store utfordringer! Og skaper det trivsel? Overhodet ikke!

Klarer man derimot å differensiere i større grad enn i dag, vil også forutsetningene for alle i gruppa til å utvikle seg optimaliseres!

I en økt på 90 minutter kan man også få til både det å ha mangfoldet og det å differensiere! For jeg mener ikke at man skal ta bort mangfoldet, for det må vi beholde! Men mangfold alene, vil aldri oppfylle rettighetene barna har gjennom NIF sine bestemmelser.

Jeg mener derfor at fotballfamilien bør sette seg ned å se på hva hver enkelt punkt i idrettens barnerettigheter og bestemmelsene om barneidrett betyr og hva det innebærer for oss. Er retningslinjene til NFF i samsvar med dette og hva bør endres slik at vi i mye større grad kan oppfylle barna sine rettigheter, enn hva vi klarer i dag?

Og kan det være en utfordring for FFK og samarbeidsklubbene? Å sette sammen et forslag med nye retningslinjer for barnefotballen i Norge, som kan legges frem på fotballtinget? Retningslinjer som samsvarer med barnas rettigheter, samtidig som vi kanskje kan klare å utvikle bedre fotballspillere og i tillegg videreføre «flest mulig, lengst mulig»?

For vi trenger å gi alle fotballbarna våre en mye større mulighet til å føle trygghet, få utfordringer, føle mestring og gi dem utvikling nå!