Høyres forsvarslogiske brist i nordområdene

Yngve Laukslett, tidligere leder i Andøy Høyre, mener de to sentrale Høyre-politikerne Hårek Elvenes og Tage Pettersen ikke forstår hvilken utfordring Forsvaret står overfor i Nord-Norge.

Yngve Laukslett, tidligere leder i Andøy Høyre, mener de to sentrale Høyre-politikerne Hårek Elvenes og Tage Pettersen ikke forstår hvilken utfordring Forsvaret står overfor i Nord-Norge.

Av

– Uten luftherredømme kan verken Hæren eller Marinen utføre sine oppgaver i krig, skriver Yngve Laukslett som er utmeldt av Andøy Høyre i protest. Her er han kritisk til hvordan stortingsrepresentant Hårek Elvenes (Akershus) og stortingskandidat Tage Pettersen fremstiller regjeringens satsing i nord.

DEL

Vi gir deg alt om hvordan valget påvirker deg - KUN 5 kr for 5 uker

Leserbrev 

Høyres Hårek Elvenes og Tage Pettersen påstår i ulike leserinnlegg at Høyre styrker Forsvaret i nord og at Norge er NATO i nord. Det sistnevnte er utvilsomt riktig, det førstnevnte kan man stille betimelige spørsmål ved.

Det har alltid vært et misforhold mellom Norges operative kapasiteter og den nasjonale basestrukturen. Et slik misforhold var nødvendig under den kalde krigen for at Norge skulle ha logistikkmessig bærekraft å ta imot nødvendig militær assistanse fra NATO. 

Tidligere forsvarssjef (FSJ) Sverre Diesens spådommer på 1990-tallet og frem til tidlig 2000-tallet om et vennligsinnet og vestlig orientert Russland ble førende for avviklingen av «invasjonsforsvaret». Forsvaret ble da transformert fra avskrekking mot øst til deltakelse med spesialiserte kapasiteter i det nye NATO konseptet, der alliansen deltok i «out of area»-operasjoner for å ivareta vestens interesser.

Diesens verdensanskuelse har vist seg, ikke overraskende, å være fullstendig feil. Russland er og forblir en stormakt som har vedvarende motstridende interesser sammenlignet med Europa og USA. Så snart Russland fikk en bærekraftig økonomi, midt i Putins presidentperiode, begynte moderniseringen av det russiske forsvaret. Den tradisjonsrike og stolte stormakten begynte så, naturlig nok, å hevde sine interesser i sin egendefinerte interessesfære. Dette er helt grunnleggende realpolitikk. 

Dette måtte omsider føre til konfrontasjoner med vesten; etter flere muntlige advarsler som stort sett ble ignorert av vesten ble militærmakt brukt i 2004 for å forhindre Georgias NATO og EU ambisjoner. Realpolitikken sank imidlertid ikke inn i Europa, men i 2014 ble det igjen blodig alvor. Denne gang i Ukraina. 

Nå har NATO-landene omsider oppdaget realpolitikkens prinsipper og at disse fremdeles er høyst gjeldende. Alliansen har omsider «kommet hjem» fra sine til dels mislykkede engasjementer i Midtøsten. Nå gjenopptar organisasjonen den misjonen alliansen ble opprettet for i 1949; avskrekking mot øst. Norges forsvar må innrettes på nytt, en innretting som i utgangspunktet burde være unødvendig.

Alle politiske partier har sin del av ansvaret for at dagens forsvaret, som Gen.lt. (p) Robert Mood, oppsiktsvekkende uttalte for en tid siden ved Oslo Militære Samfund, «bare kan forsvare en bydel i Oslo». Imidlertid fører Høyre en noe overdrevet retorikk vedrørende partiets satsning på Forsvaret og sitt kjærlighetsbarn, Langtidsplanen for Forsvaret (LTP). Særlig Elvenes og Pettersen kommer med påstander som må imøtekommes fra en høyremann i et kriserammet samfunn i nord; Andøya.

Langtidsplanen slår fast at med kortere varslingstid må allierte forsterkninger komme til Norge både på et tidligere stadium og i et raskere tempo. Dette er helt riktig, imidlertid er det en logisk brist i Høyres argumentasjon.

Kampfly er en kritisk kapasitet i moderne krigføring. Det er av strategisk viktighet at Norge, sammen med NATO, besitter et antall kampfly i operasjonsområdet som kan etablere og holde et luftherredømme over tid. Pettersen påpeker dette, helt korrekt, i en artikkel i Fredriksstad Blad; Uten luftherredømme kan hverken Hæren eller Marinen utføre sine oppgaver i krig. 

Undertegnede gikk av som leder i Andøy Høyre i protest mot regjeringens LTP og den «store» satsningen i nord som særlig Elvenes og Pettersen bruker mye tid å kommunisere. I denne sammenheng er det interessant at Pettersen, i Fredriksstad Blad, mener det er viktig med luftherredømme. Imidlertid er det en logisk brist i Pettersens resonnement ved at han også forfekter en basestruktur med kun en «fremskutt» kampflybase i nordområdene med begrenset kapasitet. Et sentralt spørsmål Pettersen må svare på er hvor mange kampfly en slik basestruktur kan understøtte og om dette er tilstrekkelig for å opprettholde et luftherredømme i nordområdene?

Dette må Elvenes og Pettersen ha kunnskaper om siden de mener det er riktig at Evenes, en underdimensjonert base for vedvarende kampflyoperasjoner, blir den eneste kampflybasen i Nord-Norge.

Imidlertid kan vi lære litt av den nære historien; Året er 1999 og NATO går til angrep på Serbia. Ifølge en artikkel i Air Force Magazine, ble krigen initiert av NATO med 250 fly. Når Serbia kapitulerte var den totale flystyrken oppe i over 1000 fly, mesteparten kampfly. 

Det er lite eller ingenting som har forandret seg innenfor kampflyoperasjoner siden 1999. Slike operasjoner er drevet av geografi, det vil si en viss nærhet til operasjonsområdet. En rapport fra anerkjente RAND Project AIR FORCE estimerer at 350 kilometer er den ideelle avstanden fra hjemmebasen til operasjonsområdet. Dersom denne avstanden økes til 900 kilometer, sier analysebyrået at avstanden er operasjonell uforsvarlig.

Det er mulig at Elvenes (Akershus Høyre), en vesteråling, har fortrengt de store avstandene i nord. Det er også mulig at Pettersen ikke fulgte med i geografitimene på skolen. Herrene burde imidlertid studere norgeskartet mer nøye. Fra Andøya flystasjon til Alta, hovedområde for øvelse Joint Winter 2017, er det ca. 350 kilometer. Fra Alta til Ørlandet er det ca. 1000 kilometer. Her er det nødvendig å minne om at kampflyoperasjoner er drevet av geografi og at nærhet til operasjonsområde er kritisk for å løse oppdraget.

Ved øvelsen Joint Winter deltok Luftforsvaret, ifølgje forsvarets hjemmesider, med 30 flyvninger per døgn. Dette beskjedne antall kampfly hadde blitt filleristet av et sterkt russisk luftforsvar supplemert med noe av det mest avanserte bakke til luft-skytset som er i operativ tjeneste; det russiske antiluft-missilsystemet SA-21 Growler [NATO betegnelse]. Dette antiluft-systemet har en rekkevidde langt inn i Troms fylke. General Scaparrotti, Supreme Allied Commander Europe (SACEUR) har i en nylig høring i det amerikanske Senatet, uttalt at dette systemet er av dyp bekymring for NATO. Systemet truer NATOs evne å prosjektere luftmakt ved alliansens grenseområder til Russland. Nord-Norge er et slikt grenseområde og jeg minner Elvenes og Pettersen om hvilke ressurser NATO måtte anvende i Serbia i 1999 mot langt mindre kapable systemer.

I dagens Nord-Norge besitter vi en god kapasitet til å ta imot betydelige mengder allierte kampfly. Dette er i hovedsak på grunn av flystasjonene i Bodø og Andøya. I dag er disse i full drift med flyoperative flater, områder for å lagre våpen og ikke minst en betydelige mengde drivstoffkapasitet. Imidlertid er Bodø bestemt nedlagt i en tidligere LTP. Argumentene som kunnskapspartiet Høyre bruker for å forsvare nedleggelsen av Andøya flystasjon er så operativt og økonomisk svake at det er nærmest flaut å innrømme at man har stemt på partiet i alle år.   

Kanskje er det håp å få denne kunnskapen ved at Pettersen tar ballen?

Elvenes og Pettersen kjemper altså for en basestruktur i nordområdene som i følge en oppgave ved US Naval War Colledge, reduserer mottakskapasiteten for allierte kampfly med omkring 90 prosent. Hvordan det er mulig å etablere et luftherredømme i nordområdene med slike rammebetingelser, gitt de kapasiteter Russland besitter, er for de aller fleste med kunnskaper om luftoperasjoner uforståelig. Elvenes har vist nærmest magiske retoriske evner for å slippe å forklare denne sammenhengen, man kanskje er det håp å få denne kunnskapen ved at Pettersen tar ballen?

Det er svært skuffende at forsvarspartiet Høyre ikke arbeider for en forsvarsstruktur som understøtter kampflyforsterkninger i nordområdene. Andøya flystasjon er en kritisk viktig brikke for at NATO kan deployere tilstrekkelig antall kampfly i nordområdene for å etablere og holde luftherredømme over tid. Det har i realiteten ingen hensikt å styrke mottaksapparatet i Ofoten for landmakten dersom luftmakten glimter med sitt fravær.

Videre er det beklagelig at en reetablering av militær aktivitet på Rygge går på bekostning av Forsvaret i Nord-Norge. Et rakrygget Høyre burde styrke forsvarsevnen på Østlandet uten at dette går på bekosting av forsvarsevne i nordområdene. Nord-Norge grenser til en militær stormakt som utgjør en vedvarende trussel mot vestens interesser. Reduksjon av norsk mottaks- og forsvarsevne i nord er et meget uheldig signal å gi til en realpolitisk orientert stat som Russland. 

Man kan undres om Elvenes, Pettersen og majoriteten i Høyre forøvrig, har hentet sin inspirasjon fra en viss pensjonert general og, utrolig nok, styremedlem i Narvik Havn KF i Ofoten, som til tross for Russlands herjinger med Georgia og Ukraina fremdeles forfekter at tiden der stater gikk til krig mot hverandre er over. 

En slik tenkning for nordområdene vil i så fall være et fait accompli ovenfor Nord-Norge. Dette bør befolkningen som er opptatt av forsvarspolitikk tenke på 11. september 2017.

Yngve Laukslett

Forfatter, gikk av som leder i Andøy Høyre i protest mot regjeringens langtidsplan og nedleggelsen av Andøya flystasjon

Andenes

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags