40 år siden Norge sendte FN-soldater til Sør-Libanon

Foto: Colourbox

Foto: Colourbox

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Akkurat som ni av ti norske soldater i FN-styrken i Sør-Libanon er de tidligere offisere Fred Carlo Andersen og Arve H. Lauritzen stolte av sin innsats.

DEL

Leserbrev 

Det er i disse dager 40 år siden norske FN-soldater satte bena på libanesisk jord for å delta i den midlertidige FN-styrken UNIFIL (United Nations Interim Force in Lebanon). Det hadde bare gått to uker siden den norske regjering den 22. mars fikk en henvendelse fra FNs generalsekretær om å bidra med norsk militært personell.

Det midlertidige oppdraget ble etter hvert til 20 år med norsk innsats for fred i krigsherjede Libanon. På det meste hadde Norge over tusen offiserer og soldater fordelt på infanteribataljonen NORBATT, sanitetskompani NORMEDCOY, verkstedkompani NORMAINTCOY, helikopterving NORAIR, og stabsoffiserer i hovedkvarteret. Styrkene bestod av spesialister innenfor alt fra økonomi, jus, helse, mat, velferd, idrett, til mer operative enheter i skarpe oppdrag.

Da Norge trakk bidraget i 1998, hadde over 22.000 norske kvinner og menn tjenestegjort i FN-styrken. 21 nordmenn omkom under tjenesten, de fleste i ulykker, men også noen i direkte kamphandlinger. Mange opplevde frustrasjon over at freden var vanskelig å bevare, og andre opplevde direkte stridshandlinger.

Vi er stolte over å ha fått lov til å være en del av det norske bidraget til UNIFIL.

Konflikten mellom Israel og palestinere ble ikke løst, men dempet. Vi gjorde hverdagen lettere å leve for sivilbefolkningen. Det har neppe vært en internasjonal militær operasjon i fredens tjeneste som har vært så integrert i det sivile samfunn som de norske avdelingene i Sør-Libanon.

Oberst Vigar Aarbek, den første bataljonssjefen, er overbevist om at det norske samfunnet ble påvirket av at de som kom hjem brakte med seg folkeopplysning. Kildene var ikke politikere eller akademiske eksperter, men kvinner og menn fra alle samfunnslag som fortale om sine erfaringer basert på personlig deltakelse i møte med militære grupperinger og sivile voksne og barn.

Gjennom årene har det kommet kritikk om at styrken som ble sendt til Libanon på kort varsel ikke var trent og utrustet for oppdraget, som om forsvaret nærmest rekrutterte soldater «rett fra gata». De aller fleste som reiste var imidlertid i den norske beredskapsstyrken for FN. NORBATT og NORMEDCOY var inne på repetisjonsøvelse året før. Grunnet forskjellige private forhold var det en del som stod i beredskapsstyrken som måtte trekke seg, og som ble erstattet, men i all hovedsak var styrken oppsatt med personell som stod i beredskap for FN-tjeneste.

I årene som fulgte trakk de som reiste veksler på kunnskap og erfaringer fra tidligere kontingenter. I tillegg var det mange som reiste tilbake i tjeneste flere ganger, drevet av en rastløshet, tiltrukket av spenning, genuin interesse for området, og opparbeidet vennskap med både sivilbefolkningen og tidligere kollegaer. For noen ble det nærmest også en livsstil å stadig vende tilbake.

En kartlegging slår fast at ni  av ti veteraner føler stolthet over å ha tjenestegjort i UNIFIL, og over sin personlige innsats. Samtidig er det bare én av fem som føler at de har fått den anerkjennelsen de mener de fortjener. Norske myndigheter har tatt lærdom av at deltagelse i fredens tjeneste er mer enn bare planlegging, innsetting, gjennomføring og uttrekning. 2018 er det året det gis en ekstra anerkjennelse til UNIFIL-veteraner ved en stor markering på Akershus festning 20. april. I tillegg finner det sted en rekke medaljeseremonier rundt om i landet.

Vi er stolte over å ha fått lov til å være en del av det norske bidraget til UNIFIL, og vi minnes med respekt den innsatsen norske kvinner og menn la ned under vanskelige og krevende forhold.

Vi minnes i ærbødighet de som betalte den høyeste prisen, og ga sitt liv i fredens tjeneste i Libanon.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags