Møtet med en flyktningjente endret mitt syn på meg selv

«Som en skrekkfilm»: Jentas historie fra et 16 år langt liv sjokkerte Besa Emini. (Illustrasjonsfoto: Reuters)

«Som en skrekkfilm»: Jentas historie fra et 16 år langt liv sjokkerte Besa Emini. (Illustrasjonsfoto: Reuters)

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Jeg hadde aldri kunnet forestille meg at jeg skulle gå fra samtalen med en følelse av at jeg er en bortskjemt liten unge som ikke vet om hvor bra jeg har det, forteller Besa Emini.

DEL

Leserbrev 

Møtet med en 16 år gammel jente forandret synet på meg selv. Denne jenta er fremdeles et barn, men har opplevd krig, flykt, barneekteskap, spontanabort, fengsel og tortur. Ja, dere leste riktig, hun er bare 16 år gammel!

Det hele startet med at jeg og noen av minne venner bestemte oss for å være med på et arrangement sammen med flyktningene i en mottak på Østlandet.

Det jeg aldri hadde kunnet forestille meg, var at jeg skulle gå der ifra med en følelse av at jeg er en bortskjemt liten unge som ikke vet om hvor bra jeg har det.

Besa Emini.

Besa Emini.

Jo da, medfølelse med disse menneskene og situasjonen de befinner seg i, det visste jeg at jeg kom til å ha, men ikke at skulle jeg gå der ifra og skamme meg for hvordan jeg oppfører meg. Tross alt så ser jeg på meg selv som et noenlunde ok menneske, som hjelper når jeg har tid, er fadder for fattige barn og gir en hundrelapp eller to til Leger uten grenser.

Det var en hel del damer på mottaket, naturlig nok med sine barn, og jeg spurte om noen snakket engelsk da jeg gjerne ville ta en prat. Intensjonen fra min side var at vi skulle snakke om barn og integrering, ettersom jeg ikke ville 

Hun blir til slutt «sluppet fri» – kastet ut på gaten – og først da oppdaget hun omfanget av skadene hun ble påført. Hun mistet barnet!

spørre om deres fortid. Den 16-årige jenta kom frem og satte seg ved siden av meg og et par av mine venner.

Vi startet samtalen med at jeg spurte hvordan hun har det her og om hun trives. Ansiktet hennes lyste opp og med et stort smil kunne hun fortelle at hun trivdes veldig godt og er så glad for å være i Norge, hun hadde aldri i sitt korte liv møtt på vennligere, mer storhjertet mennesker med ønske om å hjelpe andre.

Hører dere det nordmenn? Denne jenta beskriver det jeg og tusenvis av andre vet, at dere er godhjertede og hjelpsomme mennesker!

Tilbake til hvorfor denne jenta gjorde inntrykk på meg. Hun fortalte om sin reise og flukten til Norge. Politiet hadde kommet for å lete etter jentas far i hjemlandet, hun var alene hjemme med sin mor og fetter. Ettersom faren allerede hadde flyktet, kunne hun ikke gjøre annet enn å fortelle politiet at far ikke var hjemme. Jenta var på det tidspunktet gravid, hun hadde tidligere blitt tvunget til å gifte seg.

Hennes mann hadde mishandlet henne og låst henne inne i mørke rom i huset i flere døgn. Denne psykopaten hadde brukt henne som slave og hun hadde flaks da han flyktet fra krigen og forlot henne hos familien.

Da politiet fikk greie på at far i huset ikke var hjemme, slo de henne i hodet med et maskingevær, og mishandlet henne så hardt at hun ble bevisstløs. De tok henne med seg, og hun ble sittende fengslet i fem døgn. Under de fem dagene ble hun konstant mishandlet, hun fortalte at hun til slutt ikke følte noe og var ofte bevisstløs.

Hun blir til slutt «sluppet fri» – kastet ut på gaten – og først da oppdaget hun omfanget av skadene hun ble påført. Hun mistet barnet!

Hennes fetter ble skutt rett foran henne da han protesterte mot at politiet skulle ta henne med seg. Hun forteller hvordan bildet av blod og hans døde kropp foran henne kommer til å sitte brent fast så lenge hun lever. De lyktes i å selge huset og flykte, store deler av kroppen hennes var lammet etter mishandlingen og hun kunne ikke gå, hennes slektning bar henne på ryggen hele den fire uker lange reisen.

For meg så blir dette som en slags skrekkfilm som noen forteller meg, jeg kan overhodet ikke forestille meg hvordan det er å leve med sånne opplevelser. Av mangel på annet å si spurte jeg henne om det er noe hun trenger, vi får vite at hun kun har ett par bukser og det er dem hun har på seg. Hun hadde ingen jakke, bare en tynn poncho, men hun mente at det var alt hun trengte, så lenge hun er i sikkerhet så er det det viktigste.

Jeg tok meg selv i at jeg satt og tenkte at noe må du vel trenge? Du er tross alt en 16 år gammel jente, med samme behov for fine klær og annet, som alle andre 16-åringer. Det eneste jeg fikk inntrykk av, var at hun var genuint takknemlig for sin frihet og at hun levde, resten spiller ingen rolle.

Under vår korte samtale påpekte hun mange ganger at hun har lyst å glemme det som har vært og heller fokusere på sin fremtid, hun vil gjerne gå på skole og få seg et jobb. Samtidig oppdaget jeg at mens jeg hørte på henne, gjentok velferdsviteren i meg ord inni meg selv som påpekte hva denne jenta er. Ord som ressurs, pågangsmot, modig, viljesterk og selvstendig sirkulerte i hodet mitt.

I mangel på noe annet å si så dummer jeg meg ut og forteller at jeg forstår hvordan hun har det da jeg også en gang i tiden var en flyktning, men at det kommer til å gå veldig bra med henne! Om jeg skal være ærlig, så har jeg aldri engang vært i nærheten av å oppleve det hun har opplevd, men i det sekundet hadde jeg en følelse av å finne noe vi har felles, utenom at vi er kvinner og mennesker.

Grunnen til at jeg føler meg som en bortskjemt liten unge er at jeg klager. Jeg klager på alt, på at det er for kaldt eller for varmt, jeg klager over at jeg ikke har nok tid til å gjøre alt det «livsviktige» som å trene, lese en god bok og tid nok til å lage mat fra bunnen av. Dette er bare noen få eksempler fra mitt bortskjemte liv, jeg er så vant til å ha det bra at jeg må finne på ting som jeg er misfornøyd med og helst blåse dem opp til å bli enda større, sånn at andre har medfølelse med meg.

Denne jenta forandret mitt syn på min egen hverdag og mitt eget liv, hun er halvparten så gammel som meg og har opplevd nok elendighet til å fylle begges liv. Hun tenker på fremtiden på tross av alle opplevde traumer og hun er modig nok til å begi seg ut i livet igjen uavhengig av menneskehetens svik.

Det jeg vi si dere med dette, er først og fremst dedikert til alle frivillige som gjør en utrolig bra jobb. Som bidrar til at disse mennesker får kjærlighet, respekt og ikke minst sakte, men sikkert får sin verdighet tilbake. Det er også ment som en påminnelse til de norske folket om at dere er godhjertede og sjenerøse medmennesker som vil sin neste vel. Dere tar imot og dere gir av det lille dere har sånn at andre kan få et verdig liv.

Da jenta beskrev Norge og det norske folket, så snakket hun ikke bare om de frivillige på mottaket, hun snakket om nordmenn generelt.

Ta til dere skrytet dere får, ta imot det og vær bevisst på at du blir sett på som en medmenneske som bidrar når det gjelder. Du har forstått byrden av privilegiet å være menneske; å ha ansvar, å hjelpe, å tenke, og å løse utfordringer sammen.

Legg deg med god samvittighet og fortsett den fantastiske jobben dere gjør, det merkes og det gjør stor forskjell hos mange av de liv som har klart å flykte hit til vårt frie land.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags