Vær forsiktig med hvor du tråkker....

Brann og branntrussel: Ildspåsettelsen i Ulstein og trusselen om å brenne ned ankomstsenteret i Råde er bakgrunn for Marte Johannse Lie Bjerkes kronikk.

Brann og branntrussel: Ildspåsettelsen i Ulstein og trusselen om å brenne ned ankomstsenteret i Råde er bakgrunn for Marte Johannse Lie Bjerkes kronikk.

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

De som har åpnet hjertene sine kan lett bli overskygget av mennesker som gjør sitt ytterste for å sette det medmenneskelige i oss ut av spill, skriver Marte Johanne Lie Bjerke.

DEL

Kronikk 

Det er høst. Det begynner å bli kaldt ute. De grønne bladene på trærne er byttet ut med et spill av farger. De lyser opp i mørket. Farger gjør gjerne det. De kan få den mest sidrumpa og grå kontorist til å dra på smilebåndet, og lystent følge med hvordan vinden sakte drar løvet ned på bakken. Det legger seg som et fargerikt teppe over den grå byasfalten.

Det er ikke bare løvet som gir farge til byen vår i disse dager, for med høsten kommer det også stadig nye mennesker på flukt fra en virkelighet som ikke engang den kalde norske vinterfrosten kunne klart å overleve. De kommer med et ønske: å overleve. De kommer med en tro: Troen på det gode. De kommer med en innstilling: Å gjøre alt i deres makt for at barna deres skal få et liv uten bomber, skyting og søvnløse netter. De kommer også med en tanke om at her i Norge, her er det trygt.

Det er ingen krig, ingen bomber. Barna her får gå på skole, de får lov til å utvikle sin egen farge, akkurat slik som løvene på de høsttunge trærne. De får lov til å være en del av det fargerike teppet kalt det norske samfunn.

Marte Johanne Lie Bjerke

Marte Johanne Lie Bjerke

Si meg, hva er det med deres farger som gjør oss så redde at vi setter fyr på mottakene, som er deres første hjem i Norge? Hva er det med deres bakgrunn som gjør at vi bygger stengsler istedenfor å åpne armene? De flykter fra en ond verden hvor de blir torturert og drept, hvorfor blir VI redde når de banker på vår dør? Er vi redd for at de skal bidra for mye? Er vi redd for at vi i Norges rikeste land ikke har kapasitet til å fylle deres primære behov som mat, et sted å sove og muligens litt omtanke?

Veldig mange nordmenn har åpnet hjertene sine. Grupper som «Refugees Welcome to Norway» har stått på siden dag én. De har samlet inn klær, mat og omtanke. Mennesker som dette er stammen på treet. Stammen som stødig står og gir god næring til samfunnet rundt seg. Dessverre blir disse menneskene lett overskygget av mennesker som gjør sitt ytterste for å sette det medmenneskelige i oss ut av spill.

«Kom til Fredrikstad så brenner vi det ned». Det er snakk om å brenne ned mottakssenteret i Råde. Sagt på en annen måte: Det er snakk om å sette fyr og flammer på noens hjem. I verste tenkte tilfelle er dette faktisk trusler om drap. Mennesker som dette er feiebilene som hardt og brutalt feier løvene og fargene bort, slik at vi blir stående alene på den grå asfalten vår. Vi trenger at noen sier ifra at dette ikke er greit. Vi trenger at myndigheter tar grep når noen vil angripe våre nye venner, som ikke har gjort annet enn å berike samfunnet vårt med flere nye farger.

«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv». Vi som mennesker har en plikt. En plikt til å sette oss inn i andres situasjon. Det handler ikke om å gjøre all verden, alle kan ikke til enhver tid være supermennesker. Men det handler om den lille tingen som kan gjøre forskjellen for mennesker rundt deg. For det er faktisk det det handler om. Gi et smil, et klapp på skulderen eller innled en samtale om været! Det handler om å vise alle de som søker seg til oss at vi, i motsatt til monstrene de flykter fra, er mennesker! Et menneske har en kropp, et hode og et hjerte. Så folkens, hold hodet kaldt og hjertet varm, så får du en kropp som har det godt med alle elementer av seg selv.

Jeg sier som Halvdan Sivertsen:

Æ håpe vi tar imot dæ,

Æ håpe du slæpp å frys

Æ vet du kan gi oss farge og latter og liv og lys.

Æ så dæ i går på gata.

Da byen lå kald og stor

Og æ så du va ny i livet

Og æ så du va ny i nord

Og du ga mæ et smil

Sommerfuggel i vinterland

Ingen får ta fra dæ

Fargan du visste mæ

Og må drømmen du bær bli sann

Sommerfuggel i Vinterland

Ta vare på menneskene rundt deg, nyt de vakre høstfargene og husk: hvert løv du ser på bakken har en unik historie og glød, så vær forsiktig med hvor du tråkker.

Si meg, hva er det med deres farger som gjør oss så redde at vi setter fyr på mottakene, som er deres første hjem i Norge?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags