Jeg tror jeg er nødt til å årne det sjæl, meninga med livet

– Hva så med den gudommelige planen? Å føle at man er en del av noe større gir helt klart en form for høyere mening. Men dette faller ikke selvfølgelig for alle. I hvert fall ikke her i Norge.

– Hva så med den gudommelige planen? Å føle at man er en del av noe større gir helt klart en form for høyere mening. Men dette faller ikke selvfølgelig for alle. I hvert fall ikke her i Norge. Foto:

Av

Filosof Magnus Andersen trekker opp flere momenter å analysere hvis du tenker over hva som er meningen med livet. – Det kan være lurt å være tilstede, for da ser jeg lettere hvilke muligheter jeg har, skriver han.

DEL

Kronikk

Menneskets mulighet til å stille spørsmålet «om livet har mening?» avslører en dimensjon ved vårt vesen som skiller oss fra andre arter. Løven lurer ikke på hvorfor han er løve eller om livet hans har mening. Kan vi hevde at vi mennesker har den samme selvfølgelighet med vår væren, vårt liv? Jeg mener nei. Kanskje hadde vi det engang, men vi har beveget oss vekk fra de dyriske instinkter og en grunnleggende tilhørighet til naturen.

Filosofen Friedrich Nietzsche sa en gang at «den som vet hvorfor han lever, kan stå ut med nesten et hvilket som helst hvordan». Men i og med at vi ikke med selvfølgelighet vet hvorfor, blir meningsansvaret ofte knyttet til det enkelte liv.

Livet fortoner seg som en rekke handlingsøyeblikk som er underordnet personlige prosjekter. Her har vi roller, forankring og vår selvforståelse. Vi er læreren, familiefaren, kona, direktøren, fotballspilleren, journalisten osv. Nærmest hele identiteten er knyttet til disse rollene. Dette tar vi for gitt i det hverdagslige, og durer av gårde på cruisekontroll uten å tenke noe mer over situasjonen. Og hva er egentlig galt med det, kan man tenke. Ignorance is bliss.

Lovnaden om evig liv, som en slags belønning hvis man lever på en bestemt måte kjøper jeg ikke.

Men livet er ikke innrettet på en måte hvor man kan leve ubevisst og lykkelig over tid. Livet er fullt av tilfeldigheter, av sykdom og andre omstendigheter som rokker ved våre forventninger. Vi mister jobben, blir utsatt for urettferdighet, blir skilt, blir syke, eller noen nære dør. Vi er også underlagt en situasjon der vi på en eller annen måte må forholde oss til vår egen dødsbevissthet. Slike situasjoner er en del av virkeligheten som menneske. Når vi går på cruisekontroll så later vi som vi ikke er i en slik situasjon. Det er en slags forsvarsmekanisme som gjør at vi lar være å forholde oss til at verden kanskje ikke er så fornuftig og rasjonell som forventet.

Men med en overflatisk forståelse av oss selv som kun er knyttet til ytre roller, vil det naturligvis medføre konsekvenser når rollene brister. Hva er vi da? Når vi kun har vært konen, familiefaren, direktøren, eller fotballspilleren? Når hele forståelsesgrunnlaget vi har av oss selv forsvinner? I slike tilfeller blir vi tvunget til å tenke. Vi opplever det vi kaller for eksistensiell angst.

Opplevelsen av eksistensiell angst ser jeg på som et positivt fenomen, som en mulighet. Det er som eksistensfilosofene sier «byrden av frihet» vi føler. Vi står i spenningsfeltet mellom den vi har vært og den vi nå ser at vi har muligheten til å bli. Dette medfører ofte en slags kvalme, og vi flykter så fort vi kan tilbake til de hverdagslige prosjekter.

Følelsen av meningsløshet er ofte et resultat av at våre forventninger til verden knuses. Men hvorfor har vi disse forventningene? Vi forventer rettferdighet og rasjonalitet, men opplever det motsatte. Verden er full av urettferdighet og tilfeldigheter. I tillegg må vi forholde oss vår egen dødelighet. Blir livet meningsløst om det er endelig? eller kan vi også finne mening med et endelig liv i et univers fullt med tilfeldigheter og ufornuft?

Bakgrunn

Filosof Magnus Andersen fra Torpeskolen filosofifabrikk holder foredraget Hva er meningen med livet? torsdag 9. mai på Litteraturhuset Fredrikstad.

Arrangement holdes i samarbeid med Human-Etisk Forbund Fredrikstad.

Er vi uten veiviser? Enten gjennom instinkter eller et slags åndelig kompass som vi har blitt gitt av et høyere vesen? Hva skulle det være? Overlevelsesinstinktet? Vel, ok, om vi er presset så slår dette inn, men i seg selv er ikke dette nok til at et menneske skal føle at livet har mening.

Ser vi kollektivt på overlevelsesinstinktet, ja så kjører vi kloden rett i grøfta. Og det er ikke noe vi gjør ubevisst. Vi vet det, men gjør det likevel. Selvopprettholdelse som art ser ikke ut å ligge til oss. Hva så med forplantning som førende prinsipp? Det ser ikke ut som dette prinsippet ligger som en selvfølgelighet i oss, og som automatisk tillegger livet vårt tilstrekkelig mening. Vi krever mer mening enn forplantning.

Hva så med den guddommelige planen? Mennesket som et vesen skapt med hensikt gitt av Gud? Å føle at man er en del av noe større gir helt klart en form for høyere mening. Men dette faller ikke selvfølgelig for alle. I hvert fall ikke her i Norge.

Lovnaden om evig liv, som en slags belønning hvis man lever på en bestemt måte, kjøper jeg ikke. At det jordiske livet kun er en øvelse i å dø. Jeg tror jeg er nødt til å årne det sjæl. Meninga. At ansvaret for mitt liv ligger på meg. At jeg blir til gjennom det jeg gjør, og at det kan være lurt å være til stede, for da ser jeg lettere hvilke muligheter jeg har. Å godta at livet i seg selv er uten mening kan være vel så meningsfullt som å håpe.

«Det som kommer etter døden er betydningsløst, og hvor lang er ikke rekken av dager for den som forstår å være levende» – AlbertCamus

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags