Blir det tid til å prioritere danningen i en skole full av konkurranse?

– Kort sagt kan vi si at danningen skal hjelpe oss å bli edle borgere med sosial kompetanse og selvstendig kritisk tenkning. Men blir det plass til danningen? spør filosof Magnus Andersen.

– Kort sagt kan vi si at danningen skal hjelpe oss å bli edle borgere med sosial kompetanse og selvstendig kritisk tenkning. Men blir det plass til danningen? spør filosof Magnus Andersen. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Er det danning i norsk utdanning? Torpeskolen filosofifabrikk stiller spørsmålet og søker etter svar i denne kronikken og debattmøte på Litteraturhuset.

DEL

Kronikk

Tidligere var begrepet dannelse eller danning forbundet med å ha lest sine klassikere, ha en viss etikette, og å ha tilbakelagt en Europa-reise. Begrepet var sterkt knyttet til overklassen hvor man «kom fra et dannet hjem». Hele ordet smakte ifølge Helge Riddestrøm «av konversasjon, krystall-lysekroner og kalvestek».

I dag er danning blitt et allment anliggende og skolen tar for seg både det allmendannede mennesket og det meningssøkende mennesket i den generelle lærerplanen. Det er altså snakk om en helhetlig personlig utvikling av mennesket ved siden av de faglige målene. Eksempelvis vil en god allmenndannelse ifølge den generelle lærerplanen gi en tilegnelse av «myndighet og modenhet for å møte livet – praktisk, sosialt og personlig».

Hva er vel poenget med å kunne lese om vi ikke klarer å forstå det vi leser, eller makter å forholde oss kritiske til teksten? Sitter vi ikke da igjen med en perspektivløs kunnskap?

Under det meningssøkende mennesket kan vi både se at «oppfostringen skal baseres på grunnleggende kristne og humanistiske verdier, og bære videre og bygge ut kulturarven, slik at den gir perspektiv og retning for fremtiden.» Kort sagt kan vi si at danningen skal hjelpe oss å bli edle borgere med sosial kompetanse og selvstendig kritisk tenkning.

Spørsmålet er om danning får plass i dagens skole? Om strukturen vi i dag har er tilfredsstillende? Er det en forståelse og prioritering fra ledelsen i skolene? Og har lærerne forutsetninger til å tilrettelegge undervisningen slik at elevene får verktøyene?

Danning er ikke et eget fag, noe som stiller hver enkelt lærer fritt til hvordan de vil integrere danningen i fagundervisningen. Med en pågående debatt om en resultatorientert skole, kan man spørre seg om det blir tid til å prioritere danningen i konkurransehverdagen. Både rektor og foreldre vil ha resultater og det er ikke vanskelig å forestille seg at læreren først og fremst prioriterer kompetansemålene slik at man har sitt på det rene.

Danningens akilles er helt klart at den ikke er målbar på samme måte som fagstoffet, selv om elevene blir målt på orden og oppførsel. Men er danning så viktig? Hva mister eleven egentlig? I boken Fagenes begrunnelser tar man for seg en problematisk prioritering:

«Dersom prøveformene er konstruert slik at de bare måler deler av kunnskapsområdet fagene forvalter, signaliserer en samtidig at det er dette som er viktig. Hvis man altså for eksempel baserer seg på en reproduksjon av kunnskap gjennom tester og prøver, blir danningsmålsetningen stående som et postulat eller som ønskelige, men tilfeldige bivirkninger av undervisningen» (Børhaug, Fenner Aase)

Selvfølgelig er det lettere å legitimere fag ut ifra en praktisk nytteverdi, men danning handler ikke om å bare reprodusere lærestoffet. Det handler om å relatere lærestoffet til sammenhenger og få kunnskapen til å leve. Danningen hjelper oss å opprette et forhold til oss selv og vår omverden, og forstå oss selv i en samfunnskontekst. Hva er vel poenget med å kunne lese om vi ikke klarer å forstå det vi leser, eller makter å forholde oss kritiske til teksten? Sitter vi ikke da igjen med en perspektivløs kunnskap?

Med rett veiledning blir danningen også en selvdanning. En prosess hvor eleven gradvis kan danne seg evnen til å velge sitt mest egne. En slags motstandskraft, som gir unge bedre forutsetninger til å stå imot ytre forventninger og press.

Bakgrunn

  • Filosof Magnus Andersen fra Torpeskolen filosofifabrikk holder foredraget Er det danning i norsk utdanning? torsdag 25. oktober på Litteraturhuset Fredrikstad.
  • Arrangement holdes i samarbeid med Human-Etisk Forbund Fredrikstad.

Med en slik evne kan vi lettere realisere våre muligheter. Fra et eksistensfilosofisk perspektiv mener jeg dette er særdeles viktig, spesielt når man vet hvordan livet er innrettet. For selv om vi forventer en fornuftig og rettferdig verden, møter vi ofte det motsatte. Ethvert valg i livet er pressende fordi vi selv er ansvarlige for å tillegge vår tilværelse mening. I lys av debatten om den resultatorienterte skolen lusker nemlig også debatten om økende psykiske helseplager hos unge. Henger disse to sammen?

Finner man mening med sine prosjekter vil man være bedre rustet til å takle motgang. Eller for å si det med Nietzsche «Den som vet hvorfor han skal leve, tåler et nesten hvilket som helst hvordan.»

Om det er slik at skolestrukturen med hensyn til danningen av elevene ikke fungerer, hvem er det da som må ta over ansvaret? Det naturlige svaret er etter min mening hjemmet. Men da risikerer vi vel at danningen igjen skaper et klasseskille? Eller skal man vurdere kritisk tenkning som eget fag?


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags