Tårene rant store deler av filmen fordi jeg var med Andrine den siste timen hun levde. Slik kjente jeg det

Filmens hovedperson Kaja opplever alle de 72 minuttene terrorangrepet pågår.  Foto: Filmweb

Filmens hovedperson Kaja opplever alle de 72 minuttene terrorangrepet pågår. Foto: Filmweb

Av

Unni Espeland Marcussen, som mistet sin datter Andrine i terroren, anbefaler filmen «Utøya 22. juli» som varsom og respektfull. Fredag har filmen première.

DEL

Kronikk 

3. mars sier TV2s filmanmelder at filmen Utøya 22. juli er en film ikke alle bør se.

Kanskje er det sant, men jeg skulle ønske at alle som kjenner noen som er berørt av 22. juli 2011 ville orke å se filmen.

Jeg tenker ikke på deg som kjente denne dagen i ditt aller innerste. Jeg tenker på deg som gikk i klassen til en som var på Utøya. Jeg tenker på deg som var kollega til en mamma eller pappa som mistet barnet sitt denne dagen. Jeg tenker på deg som i fritida omgikk et menneske som ble rammet. Jeg tenker på deg som var en bekjent av noen som ble rammet denne dagen.

Filmen «Utøya 22. juli» har premiere 9. mars. Erik Poppe har regissert filmen. Hans tanke var å skape en film der de som ble rammet av terroren har fokuset. Han ble provosert av at terroristen har fått mye oppmerksomhet i media i etterkant.

Hvem er ofrene?

Det er alle som var på øya denne dagen. Det er familiene deres. Det er vennene og nettverket deres. Å anslå hvor mange dette gjelder, er umulig. Vi kan tenke oss 600 mennesker og så kan vi plusse på alle menneskene som er rundt disse. Da blir det veldig mange. I et lite land som Norge, er det alltid noen som kjenner noen.

Vi som ble rammet kan ikke velge. Vi ser filmen i hodene våre, hver dag, igjen og igjen. Vi hører lydene. Vi kjenner luktene.

Som mamma til 16-åringen Andrine, som ble henrettet denne dagen, var det opprivende å se filmen. Jeg velger å bruke ordet henrettet, fordi hun som de fleste av dem som ble myrdet denne dagen, fikk et nakkeskudd.

Hovedpersonen Kaja opplever alle de 72 minuttene terrorangrepet pågår. Det gjorde også Andrine. Hun ble skutt etter at politiet hadde kommet på øya. Hun opplevde all redsel og grusomhet før hun måtte dø. Likevel skrev hun i en melding til en av søstrene sine klokka 18.31.55: «Det er en som har kledd seg ut som en politimann. Han går rundt og skyter på folk. Mange er hardt skadd, men jeg er ikke zeg»

Hun fikk meldinga i det ryktet om at noe skjedde på Utøya spredde seg, men hun svarte ikke før hun satt på Sydspissen og trodde hun var trygg. Der så hun alle båtene og hun trodde helikopteret de så og hørte skulle redde dem. Det var et helikopter fra media. Hun rakk aldri å sende denne meldinga og hun tastet feil i det siste ordet. Den lagret seg i telefonen hennes klokka 18.31.55.

Jeg har hørt utallige historier fra dem som kom hjem. Jeg har lest mange vitenskildringer. Jeg har lest alle forklaringer til terroristen. Jeg satt i rettssalen i ti uker.

Jeg har sett det som skjedde igjen og igjen i mitt eget hode. Jeg har sett bilder av alle de døde mens de var på Utøya. Jeg har levd med dette siden dagen det skjedde. Det har blitt en del av mitt liv og min historie.

Jeg valgte å se filmen på en forhåndsvisning for Støttegruppa 22. juli i Østfold. Jeg angrer ikke. Med oss hadde vi profesjonelle fra kriseteamet i Sarpsborg og frivillige fra Røde Kors. Det ga oss 45 som så filmen sammen, trygghet, fordi vi ville bli tatt vare på om vi trengte det.

Tårene rant store deler av filmen, fordi jeg var med Andrine den siste timen hun levde. Slik kjente jeg det, som mammaen hennes. Likevel, jeg ønsket ikke på noe tidspunkt å gå ut. Det ble aldri verre enn det jeg lever med hver eneste dag og vil leve med resten av livet mitt.

Jeg opplever filmen som varsom, fordi overlevende har fortalt historier som er mye verre.

Jeg opplever filmen som respektfull, fordi regissøren har valgt å ha fokuset på ungdommen som hadde dødsangst, som ville leve, som taklet dette helvetet på den måten de hadde forutsetning for å takle det på.

Han viser konsekvensen av terror.

Hvorfor startet jeg kronikken med å si at jeg skulle ønske du ville orke å se filmen? Jo. Fordi jeg ønsker så inderlig at du skal kunne forstå bitte litt mer når tanken slår deg: «Nå må de vel være ferdig med dette. Nå er vel livet greit vel?»

For noen er det det, men for de fleste handler det om å ha kjempet seg tilbake til gode nok liv. Vi som ble rammet kan ikke velge. Vi ser filmen i hodene våre, hver dag, igjen og igjen. Vi hører lydene. Vi kjenner luktene.

For mange har livet blitt satt på vent som en konsekvens av terroren.

Vil du ikke takle alle følelsene filmen kan utløse i deg, skal du ikke se den. Det kan kreve for mye av deg. Skal du se den, se den samen med noen du kan prate med etterpå.

22. juli 2011 regnet det. Det gjør det ikke i filmen. Bare det er et lite hint om at filmen ikke viser grusomheten slik det virkelig var. Det var så mye, mye verre!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags