Gå til sidens hovedinnhold

Fredrikstad Fotballklubb og kampen for tilværelsen

Artikkelen er over 3 år gammel

– Hva er galt med FFK? Smarte mennesker kan leve et helt liv uten å være i nærheten av et fornuftig svar, skriver Henning Olsen, som i mange år vært sportsjournalist i FB og siden i VG.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Javel. Så står vi her igjen. Det er høst. Bladene blåser av trærne. Bilrutene må skrapes for is. Og Fredrikstad Fotballklubb kjemper for å overleve.

Jeg vet ikke når FFK krøp under huden på meg. Men det er vel sånn at når du er født i denne byen, så kommer det av seg selv. Du slipper ikke unna.

Jeg husker heller ikke første gang jeg var på Fredrikstad stadion, men jeg glemmer ikke første gang jeg kjente skuffelsen. Nederlaget. Tristheten.

Det var søndag 15. oktober 1978, og jeg var åtte år gammel. Vi sto noen tusen i gågata. For å vente på at telefonen skulle ringe.

Straffespark

Steinar Bærøe hadde sendt Fredrikstad i ledelsen etter bare noen sekunder på Briskeby, og scoringen ville holde til opprykk. Det var ingen direkteoverføring av kampen, men avisenes journalister ringte inn ved jevne mellomrom for å rapportere. Med fem minutter igjen av kampen spraket det igjen i telefonen fra Hamar: «HamKam har fått straffespark.»

Så var det mumling, hoderysting og rastløs sparking i bakken i påvente av det uunngåelige: 1-1. HamKam vant kvalifiseringen og rykket opp.

Året etter gikk det bedre. Fremdeles kan jeg nynne på sangen som ble spilt i radioen da vi parkerte bilen på Fjeldberg før opprykksfinalen mot Pors (en norsk versjon av «Whiskey in the Jar», kalt «Svikefulle Mari»). I likhet med året før endte kampen 1-1, men denne gangen holdt det til opprykk.

Siden 1980 har FFK spilt totalt 20 sesonger på de to øverste nivåene i Norge. I 13 av disse årene har laget i større eller mindre grad kjempet for å overleve når høsten er kommet. Vi har lært oss å studere tabeller. Lært oss sannsynlighetsberegning. Lært oss å håpe. Noen ganger scorer en midtstopper på et annet lag seks minutter på overtid, noen ganger gjør han ikke det.

Tankekors

Jeg sidestiller spørsmålet «hva er galt med FFK?» med «hva er meningen med livet?» Smarte mennesker kan leve et helt liv uten å være i nærheten av et fornuftig svar.

Jeg krafser likevel litt i overflaten og peker på to ting. Ingen av dem er revolusjonerende:

1. Så lenge norsk fotball har vært profesjonell eller delvis profesjonell har FFK kun unntaksvis og i korte perioder tilhørt toppen. Laget har aldri maktet å stabilisere seg. Knapt noen gang vært i nærheten av det potensialet de fleste av oss mener finnes.

Jeg idioterklærer ikke alle ledere som har prøvd. Tvert imot; de fleste av dem har jobbet hardt, og flere av dem har jeg stor respekt for. Likevel synes jeg dette er et tankekors for hele det idrettsinteresserte Fredrikstad-samfunnet, inkludert byens bedriftsledere og sentrale personligheter ellers.

Har vi det rett og slett ikke i oss i denne byen?

2. De få gangene mønsteret er brutt og noe tilnærmet suksess er oppnådd over tid, så har det stått en sterk trener bak. Jeg tenker delvis på Tony Knapp og i en kort periode Per Mosgaard på begynnelsen av 80-tallet, men først og fremst på Knut Torbjørn Eggen fra 2002 til 2006.

Eggens periode er den mest stabile i Fredrikstads moderne historie. Under hans ledelse gikk klubben direkte fra nivå tre til Tippeligaen. Han avsluttet med cupfinaletriumf i 2006. I ytterligere tre år var klubben i Tippeligaen - altså totalt seks år sammenhengende.

En sterk leder

Knut Torbjørn Eggen hadde neppe rett i alt han sa og gjorde. Ei heller var han alene. Men han hadde egenskapene og personligheten som gjorde at flokken fulgte ham. Han fremsto som en sterk leder.

Med få unntak har (dessverre) ikke norske klubber sterkere struktur enn at det er treneren som er den reelle maktpersonen. Derfor er treneransettelsen det desidert viktigste som skjer i en klubb. Det burde ikke vært slik, men det er slik.

På samme måte er (dessverre) ikke nivået i norsk fotball høyere enn at veien tilbake til toppen kan være like kort som for 15 år siden, dersom lokomotivet først kommer i gang. Dersom den rette sjefen står bak spakene.

Her ligger fremdeles FFKs håp.

For barnas skyld

Jeg sier ikke at Andrea Loberto skal sparkes. Jeg aner virkelig ikke hvor dyktig han og hans team er.

Men jeg konstaterer at denne høsten kan bli av de tyngste. At historien er i ferd med å gjenta seg. At mange år på nest høyeste nivå ender i nedrykk til nivå tre. Slik 80-årene, gled over i de grusomme 90-årene. Med John Paskin. Mark Gardiner. Scott Middlemass. Vi vil ikke dit igjen. Det kommer ingenting godt ut av det.

Slik 80-årene gled over i de grusomme 90-årene. Med John Paskin. Mark Gardiner. Scott Middlemass. Vi vil ikke dit igjen.

Jeg har tross alt opplevd to cupmesterskap og et seriesølv. Jeg skal alltids klare meg.

Men det er verre for neste generasjon. Dagens åtteåringer. Skal de vokse opp med toppfotball, eller middelmådighet? For dem betyr dette mye. Får de noen å se opp til, eller ikke?

Så, om ikke for oss som har kjempet i over 40 år, så i hvert fall for barna; please noen der ute, redd FFK – igjen!

P.S: Det er sikkert mange av dere som finner trøst i Premier League, hvis det skulle gå til helvete med FFK. Jeg kan ikke det. Jeg holder med Leeds.

Fakta:

FFK har spilt to kvalifiseringer der det har dreid seg om å beholde plassen. Begge har endt med nedrykk. I 1982 mot Eik og Steinkjer. I 2009 mot Sarpsborg 08.

Kommentarer til denne saken