For noen dager siden skrev Trond Svandal (V) et flott og omfattende innlegg om fattigdom, ufrihet og utenforskap her i aivsa.

Jeg er villig til å motta mange gode råd, og se på løsninger for å minske utenforskap og mangel på frihet i Fredrikstad, skriver Svandal. Her er fire gode råd og noen løsninger:

1. Om «å falle utenfor»:

Det største samfunnsproblemet vi har i Fredrikstad, er at altfor mange faller utenfor, skriver Trond Svandal. Mitt råd er at du bør fylle begrepet med et mer korrekt innhold: Hva betyr det å falle utenfor? Det er vel ikke slik at en person helt på egen hånd plutselig faller utenfor?

Min erfaring er at det er i et samspill mellom den enkelte og omgivelsene at utstøtingen skjer. Det er derfor ikke dekkende for situasjonen å si at folk «faller utenfor». Det er på høy tid å erkjenne at det foregår en prosess der folk hindres ved at noen i omgivelsene avviser, misforstår, stempler, fordømmer, setter ben, mens andre drar vekk stolen eller lukker en dør.

At det offentlige såkalte «hjelpeapparatet» til tider kan fungere og oppleves som et «kontrollapparat», finner du sikkert en rekke eksempler på, hvis du leser Brukerombudets årsmeldinger.

2. Om fattigdom og sykdom:

Folk dømmes og støtes ut til både sykdom og fattigdom av omgivelsene - (formelle og uformelle) gjennom samfunnstrukturer (lover, rutiner, regler, tiltak, metoder og praksis) og i arbeidsliv og nabolag. Det er kategoriseringen og stigmatiseringen som er skadelig. Vi vet at det resulterer i en selvoppfyllende profeti.

Som du kanskje vet, er det kun de fattigste som utsettes for skjønnsmessige vurderinger når deres søknad om livsopphold behandles av NAV. Det innebærer ofte fravær av forutsigbarhet i en allerede vanskelig livssituasjon: Fredag ettermiddag uten et svar på nødhjelpssøknaden, kanskje regnes barnas eller samboers inntekt eller barnetrygd (som ikke har økt på mange år) som inntekt, kanskje blir man bedt om å selge både hus og bil for å få penger til å overleve? Kanskje den enkelte ikke klarer å dokumentere alt det offentlige etterspør? Kanskje blir søknaden borte? Kanskje blir søknaden forsinket i behandlingen på grunn av sykdom? Kanskje setter kommunen opp husleia i kommunale boliger til markedspris, slik at folk må oppsøke NAV for å søke penger til livsopphold?

Mangel på muligheter for selvrealisering ender ofte opp i manglende evne til å realisere eget potensial. Dess lengre «samspillet» med for eksempel. NAV fortsetter, jo vanskeligere kan livssituasjonen bli. Løsning: Å innføre en garantert minstesum å leve av (uten skjønnsmessige vurderinger), er og blir det mest rettferdige og forebyggende tiltaket mot både fattigdom og byråkrater.

3. Om veldedigheten:

For noen blir utenforskapet så miserabelt at de sjøl titulerer seg som fattige, alkoholikere og narkomane - det er svært alvorlig! Her i Fredrikstad har vi en rekke veldedige organisasjoner og grupperinger som deler ut mat, klær og annet til både fattige og avhengige. Det store spørsmålet er: Hjelper det? Eller er det sånn at de veldedige bidrar til å holde både skam, ufrihet, utenforskap, rusing og avhengighet i gang - mens de veldedige sjøl kan få bilde i bla’?

Mitt nest siste råd er derfor å kartlegge og undersøke effekten av denne virksomheten. Begrunnelsen er at den veldedige virksomheten fratar Fredrikstad kommune mye av ansvaret for dem som ufrivillig befinner seg i utenforskap. Gjennom Fredrikstad kommunes ansvarsfraskrivelse skapes kanskje en ny avhengighet til de veldedige?

4. Selvhjelp og egenorganisering:

Mitt råd er at du som politiker bidrar til å legge forholdene til rette for at både fattige og syke i langt større grad settes i stand til å hjelpe seg selv gjennom selvhjelpsgrupper og egenorganisering. På den måten kan avmakt bli til makt over eget liv og kanskje til og med motmakt mot et uverdig system.

«Å løfte seg sjøl etter håret», er tross alt den beste hjelpa noen kan få.

Les også

FB mener: Dårlig råd er et av våre siste tabuer