Tar jeg feil, Europa?

Fra en provisorisk leir på grensen mellom Helles og Makedonia. Det er ett av stedene der mennesker på flukt gir grunn for uro.

Fra en provisorisk leir på grensen mellom Helles og Makedonia. Det er ett av stedene der mennesker på flukt gir grunn for uro. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Klarer ikke Europa å samle seg, er vi kanskje avhengig av stormaktene for å få dette til, skriver Ingjerd Schou.

DEL

Meninger 

Mennesker i nød og land i uro. De siste årene har millioner av mennesker flyktet fra krig og konflikt med håp om finne tilbake til sine liv. Av forståelige grunner. Dette er et politisk område jeg har fulgt og arbeidet med en stund. Og noen ganger er det vanskelig å se de politiske løsningene.

Fra mitt ståsted som innbygger i en kommune, et fylke og et land som Norge, som folkevalgt på Stortinget og leder av Stortingets delegasjon til Europarådet (47 land) - kjenner jeg på uro. Men også et sterkt ønske om å bidra til politiske løsninger. Et Europaråd hvis fremste formål er å arbeide for menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og demokratiseringsprosesser.

Vi kan alle ta valg og dermed hvis mulighetene er der, bidra til å stake ut kurs for utvikling av fred og dempe konflikt.

Med et blikk på Europa, er det vanskelig å se tegn til felles innsats for å felles løsninger. Land som Ungarn / Serbia og Bulgaria bygger murer og andre land som Sverige og Tyskland tar i mot så mange at systemene til slutt bryter sammen. EU-land beveger seg bort fra enhetlige systemer for håndtering av flyktninger til at hvert enkelt medlemsland utvikler egne ordninger. 

Ved besøk og samtaler med parlamentarikere i blant annet Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Kroatia  opplever jeg at de sier at flyktningestrømmen per nå ikke et problem, for ingen flyktninger kommer dit. Og det er det jo en grunn til. Det å ha et system for å dele byrdene er langt unna.

Parallelt vokser ytterliggående partier frem, og stabiliserende partier mister oppslutning. Dette er av de forhold som uroer meg aller mest. Mest fordi det kan gi utrygge og ustabile samfunn - og ekstremismen ser på ny dagens lys.

Blant dem som vandrer er også de som ikke er hvem de sier de er, har andre hensikter enn behovet for beskyttelse og er utvist tidligere. Og bakmenn som tjener større penger på flyktningkrisen enn smugling av narkotika. Jeg har sett mange eksempler på hvordan flyktningkrisen får frem det verste i mennesker og hvordan andres nød blir big business.

Samtidig er jeg urolig for at vi ikke skal holde på oppslutningen om å hjelpe. Det kan fort skje den dagen flyktningkrisen eller økonomisk nedgang for alvor går ut over nordmenns egen velferd.

Hvor er veien ut?

Norge kan ikke løse konflikten bare ved å se på situasjonen her hjemme. Krisen er internasjonal og må løses internasjonalt. Utenriks- og forsvarspolitikk blir avgjørende, mye av bistanden må rettes mot å stabilisere dysfunksjonelle regimer. Blir det våpenhvile og fred, avtar flyktningstrømmene.

Klarer ikke Europa å samle seg, er vi kanskje avhengig av stormaktene for å få dette til.

Videre blir viktig å etablere mottakssteder i land tett på krisene som både kan ta i mot og fordele flyktninger før de legger ut på lange og farefulle reiser. Det burde mange europeiske land ha nok egeninteresse av til at det lar seg gjøre. FN-systemet for fordeling av flyktninger må styrkes og land som Hellas må hjelpes til å håndtere tilstrømming. Det er synd at Europa i dag indirekte motiverer til flukt fra land til land.

Vi har alle en tilmålt tid på jorden - og det er et lotteri hvilke foreldre og land vi er i. Tilfeldigheter og sjansespill. Men vi kan alle ta valg og dermed hvis mulighetene er der, bidra til å stake ut kurs for utvikling av fred og dempe konflikt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags