Stakkars David Cameron. Man synes nesten synd på ham. Men bare nesten.

Da han ble statsminister for første gang for seks år siden, hadde han håpet at EU-saken kunne behandles som en olm hund –  hold den forsvarlig lenket og kast den et kjøttstykke i ny og ne, så vil den være fornøyd med å bjeffe. 

Men skjebnen ville noe annet. Skjebnen og Nigel Farage. Fremveksten av UKIP som et énsaksparti til høyre for hans eget konservative parti, godt hjulpet en eurofobisk presse, satte Camerons eget gjenvalg i fare og truet med å slippe hunden løs, ikke minst i egne partirekker.  På høyresiden av Det konservative parti har hatet mot Brussel ulmet så vidt under overflaten helt siden Thatchers tid.

Med et nyvalg i sikte satset Cameron alt på ett kort; hvis kan kastet hunden et stort nok kjøttstykke, en riktig godbit, ville den kanskje slå seg til ro til over valget. Kjøttstykket det er snakk om var løftet om en folkeavstemning om britisk medlemskap i EU. Det ønskede utfallet – nemlig et ja til fortsatt medlemskap – skulle Cameron sikre med en nøye regissert «reforhandling» av britiske medlemskapsvilkår.  Det var et vågalt sjansespill. Og det lyktes – i alle fall i første omgang. Cameron ble gjenvalgt med god margin. Men så skulle løftet innfris.

Bakgrunn:

  • Torsdag avgjør britene gjennom folkeavstemning om de skal bli i EU eller gå ut av unionen.
  • Det er på forhånd helt jevnt i meningsmålingene.

Det er altså derfor britene går til stemmeurnene i dag: for å innfri et løfte som David Cameron ga for å redde sitt politiske skinn. Dessverre gikk det ikke helt som planlagt med hunden. Den slukte kjøttstykket i et jafs og glemte øyeblikkelig at det hadde vært noen reforhandling. Nå vil den ha hele kua.

For egen del må jeg si at jeg lenge har kjent meg en smule schizofren om EU-spørsmålet. Før jeg kom til Norge, rakk jeg å delta i Storbritannias første folkeavstemning om medlemskap i EEC, som det het den gangen. Året var 1973 og jeg stemte ja – som de fleste unge på venstresiden. Så ankom jeg Norge tidsnok til å oppleve etterdønningene etter den første norske folkeavstemningen og opptakten til den andre. Jeg måtte erkjenne med at det er få politiske saker som ser så annerledes ut fra et britisk og et norsk perspektiv som nettopp EU-saken.

Den norske bevegelsen mot EU-medlemskap var ledet av venstresiden, i allianse med bønder og fiskere. Norsk EU-motstand bygger på en tradisjon med radikal nasjonalisme som er rotfestet i nasjonens selvstendighetskamp og kampen for demokrati. Norsk nasjonalisme er rett og slett et venstrefenomen. I Storbritannia er det omvendt. Venstreorientert nasjonalisme finnes riktignok – i separatistbevegelsene i Skottland og Wales. Men i England er nasjonalismen – og dermed EU-motstanden – i stor grad et høyrefenomen.

Det står mye på spill – kanskje fremtiden til både den britiske og den europeiske unionen – og utfallet er ikke lett å gjette.

Og det merkes. Etter mediedebatten å dømme skulle man tro at EU-avstemningen først og fremst var et internt oppgjør i Det konservative parti – kanskje ikke så langt fra sannheten. Vote Leave, bestående for det meste av konservative parlamentsmedlemmer og anført av lysluggen og moroklumpen Boris Johnson har ikke vært snau i sine løfter til det britiske folk om de bare stemmer for Brexit. Kampanjebussen er prydet med tallet 350 millioner pund – angivelig den summen Storbritannia kan spare per uke om landet melder seg ut. Dette er penger, blir det sagt, som kunne brukes til helsetjenesten, eldreomsorg og fattigdomsbekjempelse. Interessante takter fra politikere som ellers ikke er kjent for sine Robin Hood-tilbøyeligheter.

Vote Remain, bestående av lyseblå konservative og de fleste av Labours parlamentsmedlemmer, har ikke vært mindre snaue i sine prognoser om de katastrofale følgene av Brexit. I det hele tatt – velgerne har ikke vært bortskjemt med sannferdig og balansert informasjon om konsekvensene av et ja eller nei.

Saken som har dominert debattene og som sannsynligvis vil være avgjørende i dag er innvandring. Vote Leave har prøvd mer og mer å fremstille kontroll over innvandring som et slags universalmiddel mot landets problemer. Samtidig er dette saken der Cameron kjenner seg mest på gyngende grunn, for alle vet at innrømmelsene han fikk på dette området på sin «reforhandlingsturné» var kosmetiske. Hele poenget med EU er jo det åpne markedet, inkludert arbeidsmarkedet, og flere økonomer påpeker at arbeidsinnvandring kan være en av forklaringene til hvorfor britisk økonomi går så bra som den gjør.

Så bærer Nigel Farage og UKIP bensin til bålet etter beste evne, blant annet med en plakat med påskriften «Breaking Point» og et bilde av et tog av asylsøkere i bakgrunnen. Dermed blandes arbeidsinnvandring sammen med frykten for asylsøkere, til tross for at antallet asylsøkere som når fram til Storbritannia er relativt beskjeden i forhold til mange andre land. 

Snart får vi vite hvordan Camerons dristige valgløfte slo ut. Det står mye på spill – kanskje fremtiden til både den britiske og den europeiske unionen – og utfallet er ikke lett å gjette. Men jeg synes jeg hører hundeglam.