Frykten for Downs og å være annerledes

Positiv gutt: – For han er det smilet, leken og en klapp på skuldra som betyr noe, skriver Johanne Foss.

Positiv gutt: – For han er det smilet, leken og en klapp på skuldra som betyr noe, skriver Johanne Foss. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Johanne Foss har skrevet essay på skolen om dem som blir valgt bort før de blir født fordi de er annerledes – om en designet verden.

DEL

Kronikk 

Tenk om mamma og pappa skulle valgt deg bort bare fordi du var annerledes. Det får de muligheten til nå. Det som kanskje skulle blitt kameraten din kan en mor og en far velge å ta bort, bare fordi han eller hun har et kromosom mer enn hun som sitter ved siden av deg i klasserommet. Hun som sitter ved siden av deg og er som en sitron hele dagen. Hun bruker tre bokstaver for å stave en «setning», den eneste «setningen» hun kan. «Nei.»

Denne uka har du trent på «å føre en samtale», men det virker ikke så lett i dagens samfunn. Nabojenta er bare opptatt av en firkantet kloss. Det er den eneste tingen hun smiler til i løpet av dagen. Mobiltelefonen er den eneste hun vil være sosial med.

Johanne Foss.

Johanne Foss. Foto:

Men du vil ut. Du vil ut og leke. Hoppe tau, spille ball, leke sisten. Du har jo nettopp lært disse lekene. Dessuten er det veldig hyggelig når de andre barna som er lik deg vil leke.

Jeg forstår ikke hvorfor vi skal ha alt så enkelt hele tiden. Norges befolkning trenger utfordringer. De trenger å se flere mennesker enn kun «idealet».

For hvorfor er det sånn i dagens samfunn? Hvorfor skal du ikke få bli inkludert bare fordi du har et ekstra kromosom? Jeg tror at hovedproblemet i dagens samfunn er frykten for å være annerledes. Frykten for å tre ut av den trygge, bekvemme komfortsonen. Frykten for å ikke være helt lik de andre i gjengen og følge normene som er satt. For det er et problem. Dersom du ikke går i riktige klær, hører på de riktige sangene og bruker de riktige ordene, er du plutselig ikke en del av gjengen lenger.

Men for gutten med Downs syndrom er det ikke det å være populær som er viktig. For han er det smilet, leken og en klapp på skuldra som betyr noe. Fra han står opp til han legger seg er han klar for å spre energi og glede rundt seg. Om du er lei deg, redd eller sint vil denne gutten være der for deg. Han vil få deg til å le når du er lei deg. Han vil holde rundt deg dersom du er trist og han vil prøve å være støttende om du er sint.

Jeg syntes det er fryktelig dumt at så mange andre barn og unge lar denne muligheten seile forbi. I stedet for å være åpen for denne energien og gleden, sperrer man den helt ute og ser på barna med Downs syndrom som et bry. For mange gjør det.

I mediene står det side på side om hvor mye disse barna koster samfunnet og at man nå kan velge å ta abort. Mødre får muligheten til å dra på tidlig ultralyd for å titte inn i babyhula og sjekke om du er lik de andre barna. Og mens du ligger der inne i magen og planlegger hvor snill og god du skal bli mot alle du møter på din vei gjennom livet, blir det plutselig mørkt. Og vips tok mamma og pappa et valg om at du ikke skulle få bli barnet deres.

De ville jo ikke ha et barn som spredte så mye glede og energi. De syntes det hørtes bedre ut å ha en liten hissigpropp som kun snakket med mobiltelefonen sin og spilte dataspill. Dessuten ville du jo kostet samfunnet for mye. Det er bedre at de får et annet barn som de kan kjøpe mange dataspill til, dyre merkeklær og nye mobiltelefoner annenhver uke fordi den knuser så fort, og bruke masse penger på selv.

Jeg syntes dette er et spennende tema. Hvorfor skal de menneskene som lever i dag designe verden? For det er det vi gjør. Vi designer et samfunn hvor alt er så «enkelt». For det må være enkelt.

Altså, jeg mener, hvem gidder å koke poteter lenger? Hvor tungvint er ikke det. For ikke å snakke om å klippe gresset. Jeg kjenner jeg blir sliten av hvor vanskelig det er. For det første tar det for mye tid. Ja, ærlig talt, jeg har da ikke tid til å koke poteter når barna skal først på fotballtrening, så på korøvelse og så skal minstemor være med tante Marit hjem fra kor og sønnen min skal videre på speideren. Og du tror jeg har overskudd til å koke poteter? Nei, ett sted går faktisk grensa. Derfor er det flott at Fjordland har gjort det så enkelt. De har laget potetstappe som jeg putter i mikroovnen i to minutter og så har jeg middagen klar. Ja, selvfølgelig så får barna ketchup og krydder på. Middagen er servert.

Så enkelt skal alt være nå. Og et barn med Downs syndrom blir kanskje litt vel krevende å ta vare på? Det er liksom ikke bare å sende han på skolen klokken halv ni også hente han igjen klokken to.

Det krever så mye planlegging av dagen. Faste rutiner skal følges, jevnlige møter med skole og avlastning og for mye tid til å snakke med han. Den tiden jeg må bygge lego med han kunne jeg brukt til å sjekke Facebook eller oppdatere Instagram.

Jeg forstår ikke hvorfor vi skal ha alt så enkelt hele tiden. Norges befolkning trenger utfordringer. De trenger å se flere mennesker enn kun «idealet».

Men hvorfor er det da åpenbart at den andre tvillingen skal bort? Den tvillingen med et syndrom.

Og når jeg snakker om det, hva er idealmennesket? Hvilket barn er det best å få? Er gutt eller jente best? Skal han eller hun være 146 centimeter eller 185 centimeter. Mørkt eller lyst hår? Er fregner best eller ikke fregner?

En klok mann jeg kjente sa en gang: Et ansikt uten fregner er som en nattehimmel uten stjerner. Men søsteren til Maja sier hun er veldig takknemlig for at hun slapp å få de prikkene i ansiktet. Jeg vet ikke hva som er best, men det jeg vet er at jo mer aksept og respekt vi har for hverandre i dagens samfunn, jo bedre blir det å leve her.

Et barn er som ingen, men to barn er som hundre har jeg hørt. Er det kanskje derfor det nå er lov å velge å fjerne den ene tvillingen dersom man oppdager at man er gravid med to? Mange tenker vel at dette er litt i overkant drøyt. Hvem av barna skal man velge å fjerne?

De er jo på vei til å bli helt like. Men om man er gravid med tvillinger og den ene har Downs syndrom er det ikke et spørsmål om hvem som skal fjernes en gang. Å fjerne det barnet med færrest kromosom er jo helt uaktuelt. Det blir jo å ta livet av en person.

Men hvorfor er det da åpenbart at den andre tvillingen skal bort? Den tvillingen med et syndrom. Mest sannsynlig ville disse to barna blitt bestevenner og sjelevenner for livet. De ville funnet så mye støtte og glede hos hverandre. Men den gleden kan man nå ta bort.

Fordi tenk så slitsomt for foreldrene. Da eksisterer ikke ordet «enkelt» hos de foreldrene noe mer i alle fall.

Men hvorfor har dette blitt et tema i det hele tatt? Hvorfor skal det være et alternativ å ta bort et barn på grunn av at det er annerledes? Hvem har bestemt det? Jeg undrer meg over hvem som har fått retten til å designe verden og på hvem sine premisser vi designer etter. Hvor mange må være enige om en ting før det er det som skal være idealet?

Vil du være med meg og la alle ha retten til å leve uansett om de har et kromosom mer i kromosom nummer 21? Vel da er vi muligens to. Hvor mange flere trenger vi for å kunne designe verden på denne måten?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags